Skoleskipet KNM Haakon VII
Det har gått noen år siden jeg mønstret
av på jageren KNM Bergen. I 1955/56 gikk jeg på den
såkalte kvartermesterskolen ved Sjømilitære
korps med akseptabelt resultat. Etter endt skole sommeren 1956
ble jeg så beordret til Ramsund orlogsstasjon hvor jeg til
å begynne med gjorde tjeneste som innkjøpsleder,
senere overtok jeg som leder av materiellregnskapssentralen. Nå
har vi så kommet fram til 28.desember 1959 og jeg har mønstret
på skoleskipet KNM Haakon VII som ligger i Horten. Jeg har
skaffet meg leilighet her i byen som snart er innflyttingsklar
for kona mi og våre to sønner, oppholdet i Ramsund
resulterte i en gutt til.
KNM Haakon VII er opprinnelig bygget som "Seaplane Tender"
for den amerikanske marine og gikk av stabelen ved Lake Washington
Shipyard, Houghton Wash. USA 2. desember 1944. Hun har et deplasement
på 2755 tonn, framdriften besørges av 4 Fairbanks
Motors diselmotorer som utvikler 6080 BHK og gir henne en fart
på 18,5 knopp.Hun har normalt en besetning på 215
mann som bl.a. skal betjene en 5" kanon, åtte 40 mm
og fire 20 mm luftvern og selvsagt mye annet.
Hun heiste først kommando 11. februar 1945 og ble satt
inn i siste fase i 2. verdenskrig i Stillehavet, siden gjorde
hun også krigstjeneste i Koreagrigen. I 1958 fikk Norge
overta henne som lån og hun ble bygget om til skoleskip,
senere ble hun norsk eiendom da hun ble kjøpt og betalt
av Norge. Hun skulle få mange år i norsk tjeneste,
og de over 3000 mann som fikk tjeneste her ombord, sitter igjen
med mange hyggelige minner, men i 1973 er det slutt. Den 18. oktober
1973 klokken 1300 strykes kommandoen for siste gang. Den 20. mai
1975 blir hun så tauet ut fra Haakonsvern orlogsstasjon
for sin siste ferd til Belgia for opphugging.
Nå har jeg foregrepet begivenhetene noe, vi var jo ikke
kommet lengere enn til årsskiftet 1959/60 og liggende i
Horten feires nyttårsaften ombord med respektive fruer.
Jeg skal gjøre tjeneste som dekksregnskapsfører
her ombord og det er mye å gjennomgå og sette seg
inn i før overtagelsespapirene kan undertegnes. Det blir
noen hektiske dager utover i januar 1960, vi skal også klargjøre
for mottak av elever fra Sjømilitære korps som skal
på sitt første skoletokt. For første gang
skal et norsk marinefartøy besøke et så fjernt
land som Etiopia, vi skal med andre ord legge den norske vinter
bak oss og seile mot varmere strøk.
Allerede den 4. januar 1960 får vi elevene ombord, det
er 45 unge gutter som skal gjøre sitt første tokt
med et marinefartøy. Rutinene ombord i fartøyet
endrer seg nå og tilpasses elevenes øvingsprogrammer,
ennå i noen dager blir vi liggende i Horten mens det drilles
i de forskjellige ruller så som "brannrulle",
"klart skip", "mann over bord" med flere.
Den 19. januar får vi besøk av sjefen for Marinekommando
østlandet, admiral M. Braadland, som inspiserer fartøyet
og besetningen. Han fant nok å kunne godkjenne fartøyet
for et lengere tokt, for alt neste dag klokken 1310 kaster vi
loss og styrer inn til Oslo. Vårt besøk i Etiopia
skal også kombineres med et fremstøt av Norges eksportråd
overfor dette fjerntliggende land, derfor besøket i Oslo
hvor vi får ombord en hel del materiell i den forbindelse
.
Det er 8 minusgrader da vi klokken 1200 fredag den 22. januar
kaster loss i Oslo og setter kursen sydover. Etter hvert som vi
kommer lengere ute i fjorden øker vinden på fra syd,
og når vi passerer Ferder fyr sent på ettermiddagen
blåser det stiv kuling. Vi stamper oss ut i Skagarak mens
sjøsyken griper stadig mere om seg, særlig på
forbanjeren hvor elevene holder til. Jeg hadde fått dekksvakten
fra klokken 2000 den kvelden, og jeg kan huske at det var et heller
redusert vaktskvarter jeg fikk å mønstre .
Alt neste dag hadde vinden løyet og temperaturen var
fortsatt 8 grader, men nå med pluss foran. Sjøsyken
hadde stort sett gitt seg selvom det ennå var noen som foretrakk
knekkebrød til frokost. Det var jo lørdag og det
skulle gjøres hovedrengjøring, sjefen skulle jo
inspisere fartøyet som det seg hør og bør,
rutinene skulle opprettholdes.
Søndag den 24. januar og mandagen går vi inn
i og seiler gjennom den Engelske kanal og ut i Biscaya som denne
gang viser seg fra sin hyggelige side. Ved overfarten tirsdag
den 26. januar seiler vi med en lett bris fra sydvest og temperaturen
har steget til + 12 grader når vi seint på kvelden
passerer fyret på Cap Finistere og får Spanskekysten
på vår babord side.
I maksvær seiler vi nå sørover langs den
spanske og den portugisiske kyst og passerer Gibraltar torsdag
28. januar og seiler inn i Middelhavet. Livet ombord går
sin vante gang med arbeid og øvelser, jeg hadde fått
en spesiell oppgave på materiellsiden. Den etiopiske keiser
Haile Selassie hadde planer om å få overta et makent
fartøy som vårt fra den amerikanske marine, og nå
ønsket han en oversikt over forbruk av reservedeler fra
fartøyet kom i norsk tjeneste. Foruten å beregne
kvantumforbruket, ønsket han også kostnadene av dette
forbruket beregnet i amerikanske dollar. Det var en ganske stor
oppgave å finne dette ut, men med bakgrunn i fartøyets
materiellregnskap kom jeg da frem til et akseptabelt resultat.
Rapporten med beregningene ble i sin tur overlevert keiseren,
men ikke av meg, om han ble fornøyd vites ikke.
Det fine været føller oss inn i Middelhavet,
temperaturen har nå steget til 15-16 plussgrader og slik
hadde vi det helt frem til tirsdag 2. februar da det økte
på med vind fra nordvest oppi stiv kuling. Skuta ble lagt
på været for noen timer slik at vi kunne spise middag
i noenlunde fred og ro. Snart var vi under veis igjen på
vår kurs mot Egypt og Suezkanalen
Fredag 5. februar klokken 0022 får vi egyptisk los ombord
og vi går inn til Port Said og ankrer. I løpet av
natten får vi ombord to lettbåter og fortøyningsmannskaper
samt at det blir montert en del lyskastere. Klokken 0615 får
vi kanallosen ombord og vi kaster loss og styrer inn i kanalen.
Klokken
1115 har vi kommet frem til 60 km merket, her blir det stopp og
fortøyning til kanalbredden, vi skal vente på nordgående
konvoi.
Her blir vi nå liggende utover dagen, vi blir nå
stadig oppsøkt av småbåter med alskensk handelsfolk,
gådt ispedd med tyver, så det gjelder å holde
dem fra borde. Dekksvaktene bruker spyleslanger for å feie
båtene unna og forsøke å forhindre at de kommer
ombord, men noen klarer det likevel og vaktfrakken til NK, som
henger i gangen utenfor messa, forsvinner. Vi har jo ellers legale
"forretningsfolk" ombord da fortøyningsmannskapene
som kom ombord i Port Said driver en utstrakt handelsvirksomhet
med alskens suvenirer.
I kveldinga, nærmere bestemt klokken 1828 kaster vi
loss og styrer videre sydover i kanalen. Klokken 0053 lørdag
den 6. februar går kanallosen fra borde i Suez, båter
og fortøyningsmannskaper likeså, og vi seiler ut
i Suezbukta og videre ut i Rødehavet. Det blir nå
noen fine dager med sol og varme og bare lett bris på låringa.
Temperaturen ligger jevnt på fra 21 plussgrader om natta
og stigende til 28 grader utover dagen, selvom det hele tiden
foregår undervisning og forefallende skipsarbeider, blir
det også tid til avslapping og solbading.
Her slappes det av i herlig sol,
den som sitter nederst til høyre påkledd, det er
meg, jeg har vakt, derfor påkledningen.
Her har det blitt rigga til med badebasseng på dekk,
ikke så stort kanskje, men så lenge som man er gode
venner går det bra.
Fredag 10. februar nærmer vi oss målet, vi får
havnelosen ombord klokken 0855, og klokken 0910 legger vi til
ved kai 1 i Massawa havn etter en kontinuerlig seilas på
hele 19 døgn. Temperaturen er ganske så sommerlig
med sine 27 varmegrader nå på morgenen, og det er
beordret uniformsantrekk deretter.
Her ser vi skuta vår nærmest, ved kai i Massawa
havn, ikke så godt bilde kanskje, men jeg har ikke noe bedre
desverre.
Det ble nå noen hektiske dager i Massawa, det var stadig
offisielle visitter til fartøyet av ledene personer fra
land, og tilsvarende gjennvisitter. Norges eksposrtråd hadde
etablert stand ombord, hvor det var innvitert gjester fra land
for å bese denne og få orientering om norsk handelsnæring.
Nå var det også en stor norsk koloni her i Massawa
fra før, da den etiopiske keiser hadde engasjert norsk
marinepersonell til å bygge opp den etiopiske marine. I
den anledning var det etablert etiopisk sjøkrigsskole under
ledelse av norske offiserer, og en etiopisk kopi av vårt
Sjømilitære korps for utdannelse av bransjebefal,
også denne skolen under norsk ledelse. Videre var det her
i Massawa anlagt en ny flott marinebase som hadde fått navnet
Haile Selassie 1. Naval Base.
Vi kom snart i kontakt med norsk marinebefal som var engasjert
i den etiopiske marine, mange av dem var jo gamle kjenninger,
jeg traff igjen en fra mitt eget kull fra SMK som jeg hadde god
kontakt med mens vi var i Massawa. Vi ble etter skikken invitert
til party ved basen og selvsagt ble det gitt gjennvisitter ombord
hos oss. Forøvrig ble fartøyet godt besøkt
av etiopiske elever både fra sjøkrigsskolen og fra
PO-school. Det ble også arrangert barneselskap ombord både
for etiopiske og norske barn som bodde her, og i tillegg ble det
også tid til "åpent skip" en dag. For besetningen
var det hver dag mulighet til å være med på
en eller annen sightseeing, for egen del ble jeg med på
en busstur til Asmara, hovedstaden i Eritrea som den gang var
undelagt Etiopia.
Den nest siste dagen her i Massawa, altså søndag
den 14. februar, fikk vi meget selebert besøk, selveste
Dep.comm. of the Imperial Ethiopian Navy, HKH Prins Desta kom
ombord for lunsj og påfølgende inspeksjon av fartøyet.
Han ville kanskje ved selvsyn forsikre seg om at hans undersåttere
fikk det bra, for prinsen hadde ikke før gåt iland
så embarkerte 16 etiopiske fenrikker som skulle bli med
oss tilbake til Norge for å få praktisk trening i
vår marine.
Mandag 15. februar klokken 0800 kaster vi loss og styrer ut
av Massawa havn, ennå så tidlig på dagen viser
temperaturen hele 30 +grader, det er i grunnen godt å komme
til sjøs igjen med faste rutiner. Noen av oss eldste kvartermestere
hadde fått særoppdrag, vi ble tildelt hver vår
etiopiske fenrik som vi skulle spesielt ta oss av, vedkommende
skulle være vår assistent i all generell fartøystjeneste.
Her er jeg så med min assistent fenrik Tesfaye
Makoya som viste seg å være et meget hyggelig og fint
menneske, vi to kom meget godt ut av det med hverandre. Det var
bare en ting han bad om å få slippe og det var å
spise svinekoteletter når vi på nattevakta besøkte
byssa for å få nattkokken til å lage noe godt
til oss. Tesfaye var jo muslim som de fleste andre av de etiopiske
fenrikene, etter hvert som vi seilte nordover ble det derfor et
problem for dem å vite himmelretningen til Mekka. Nå
skulle jo disse karene også få en viss innføring
i navigasjon så etter hvert fikk de orden på Mekka
også.
Vi har så å si havblikk hele veien nordover i
Rødehavet, og onsdag 17. februar klokken 2221 ankrer vi
opp i Suez, temperaturen har nå sunket til 16 +grader,
omtrent en halvering fra hva den var i Massawa. Utover formiddagen
neste dag får vi så ombord lyskastere, båter
og fortøyningsmannskaper fra kanalorganisasjonen igjen
og klokken 1310 letter vi og styrer nordover i Suezkanalen. Gjennomfarten
denne gang tar ikke så lang tid da vi slipper å vente
under veis, så klokken 2352 har vi kommet igjennom og har
kvittet oss med alt av hjelpemannskaper og utstyr, havnelosen
går fra borde og vi seiler ut i Middelhavet.
Etter en meget behagelig overfart i maksvær med temperatrurer
rundt 20 +grader, ankommer vi byen La Valletta på Malta
mandag 22. februar klokken 0850 og fortøyer i bøye
22 i Grand Harbour. Dette er en by som jeg har besøkt før,
så for meg var det ikke noe nytt, kan vel ikke si at jeg
har noen spesielle minner fra dette besøket, et ordinærtflåtebesøk
i en typisk engelsk flåtehavn. Torsdag 25. februar kaster
vi så loss igjen og seiler ut fra La Valletta klokken 0711.
Vi seiler nå vestover i Middelhavet med Afrikakysten på
babord side i disen, været er fortsatt upåklagelig,
men temperaturen har sunket noen grader.
Vi passerer ut Gibraltarstredet søndag 28. februar
og legger kursen nordover langs den portugisiske og spanske kyst.
Det er skuddår i 1960 så vi passerer fyret på
Cap Finisterre 1. mars klokken 0200 og begir oss Biscaya i voll.
Det ble ikke noe problem da det fine været holder følge
med oss, med en frisk bris fra sydvest lenser vi unna nordover.
Vi kommer etter hvert opp i Den engelske kanal og opp langs
den hollandske kyst der vi skal besøke byen Den Helder
hvor vi ankommer fredag 4. mars klokken 0925.Den Helder er hollandsk
flåtehavn hvor også den hollandske sjøkrigsskole
er lokalisert, det ble derfor en hel del utveksling av høffelighetsvisiter
utover dagen, men dette var heldigvis ikke vi kvartermestere innvolvert
i. En fin gest forøvrig var at de etiopiske fenrikkene
ble innvitert til party på den hollandske sjøkrisskolen
om kvelden, noe de satte stor pris på. Vi kvartermestere
hadde selvsagt kontakt med våre hollandske kolegaer ved
at vi ble innvitert til deres klubblokaler i byen og vi gav til
gjengjeld party ombord. Det jeg imidlertid husker best fra Den
Helder er at det var så kalt der, temperaturen krøp
etter hvert ned under null så vidt det var, det var jo stor
forandring fra hva vi hadde vært vant til i noen uker. Holland
er jo kjent for sine tullipaner og på den tiden vi var der
hadde sesongen så vidt starta, vi måtte jo selvsagt
ha med oss tullipaner heim til Horten som var vår neste
havn, plassert i kjølerommet ville de holde seg til vi
kom heim.
Besøket i Den Helder kommer til en slutt onsdag 9.
mars klokken 0810 da vi kaster loss og setter kursen nordover
i Nordsjøen. Etter hvert øker vinden på fra
nordost og utpå ettermiddagen har den kommet opp i stiv
kuling, elevene våre har jo etter hvert blitt ganske så
sjøvante så det blir ikke noe stort frafall på
grunn av sjøsyke. Da vi kommer opp i Skagerakk på
formiddagen torsdag den 10 mars får vi SOS-melding fra dansk
fiskefartøy som trenger øyeblikkelig hjelp. Vi legger
om kursen for å gå til unnsetning, men klokken 1218
får vi melding om at fartøyet hadde fått hjelp
og vi kunne fortsette på vår kurs mot Norge og Horten,
det var jo heim vi skulle nå. Vi ankommer Horten fredag
11. mars og går til kommunekaien i byen klokken 0810, et
langt og opplevelsesrikt tokt var over og det var herlig å
være heime hos sine igjen.
Nå ble vi liggende i Horten noen dager, men så
tirsdag den 15. mars er vi på farten igjen Vi kaster los
klokken 1100 og etter først å ha vært innom
Granerudstøa for bunkring, settes kursen sydvestover langs
Norskekysten, elevene skulle jo få et kysttokt også
selvom det heller ble ganske kort. Vi ankommer Tananger utenfor
Stavanger torsdag 17. mars og ankrer opp der klokken 0715. For
meg og en hel del andre var jo dette et kjent sted fra tidligere
besøk, heldigvis blir ikke besøket av så lang
varighet denne gang. Alt lørdag 19. mars letter vi klokken
0805 og setter kursen nordover. Vi skal ha helga i Leirvik på
Stord hvor vi ankrer opp klokken 1355, det ble en avslappende
helg.
Mandag den 21. mars klokken 1000 letter vi igjen og styrer
videre nordover, nå skal vi for første gang besøke
den nye orlogsstasjonen Haakonsvern ved Bergen. Vi ankommer og
går til kai klokken 1415, et kaiområde jeg seinere
i min kariere skal få anledning til å bli godt kjent
med. Under vårt opphold her får vi en omvisning ved
den nye orlogsstasjonen som ennå på langt nær
er helt ferdig.
Onsdag 23. mars er vårt første besøk ved
Haakonsvern over, vi kaster loss klokken 0758 og styrer ut Grimstadfjorden.
Kursen settes nå sydover igjen, vi passerer Haugesund utpå
dagen , er så vidt innom Ulsnes ved Stavanger uten å
stoppe, men fortsetter langs Jærkysten. Vi ankommer Kristiansand
torsdag 24. mars klokken 0815 hvor vi ankrer opp noen timer, men
heller ikke her blir vi liggende så lenge, alt klokken 1900
samme dag letter vi igjen og nå settes kursen mot Horten.
Vi ankommer Horten fredag 25. marsklokken 0800 og fortøyer
på Indre havn i bøye 2.
Nå får vi rolige dager her ved hovedbasen, elevene,
både de etiopiske fenrikene og våre egne konstabler,
går iland på kurs om dagen, mens stambesetningen utfører
forefallende skipsarbeide, skuta skal jo holdes i orden. Personlig
passer det meg meget bra at vi blir liggende her i Horten, jeg
har jo ikke fått mulighet til å innstalere meg skikkelig
i vår nye leilighet selvom familien har bodd her siden tilbakeflyttingen
fra Nord-Norge.
Mandag 4. april er 47 konstabler ferdige med sitt skoletokt
og avgår fra fartøyet, nå skal de videre i
sin bransjeutdannelse og etter hvert skal de ut igjen å
gjøre tjeneste på Marinen skuter. Vi fortseter vårt
opphold her i Horten, fortsatt har vi de 16 etiopiske fenrikene
ombord og de kurses fortsatt ved de forskjellig inspeksjoner iland.
Onsdag 20. april klokken 1430 får KNM Haakon VII ny
sjef, kommandørkaptein E. Breirem overleverer kommandoen
til kommandørkaptein N. Owren. Ny sjef, nye rutiner, men
vi er vant til å tilpasse oss, snart skal vi ut på
tokt igjen, denne gang skal vi ha både kadetter og konstabler
ombord.
Vi blir nå liggende lenge i Horten, skuta vår
gjennomgår en hel del utbedringer og oppussing. Den nye
sjefen har sine bestemte meninger om hvordan han vil ha henne,
bl.a. så er ikke styrbord fallrep godt nok for han, han
forlanger å få sitt eget som bare han skal bruke.
Det kommer etter hvert på plass, skinnende i nylakket thik
med forniklede stendere og holltau i tykk, hvit nylon. Han er
heller ikke fornøyd med tredekkene på styrbord og
babord side, han forlanger at de skal skrubbes ned til de er trehvite.
For å klare dette tyr vi til kjemiske midler, jeg får
rekvirert oxalsyre i tønner, denne blir strødd utover
dekket og så er det å gå på og skrubbe
og skylle til plankene lyser hvite. Operasjonen må stadig
gjentaes, noe som blir en av hovedoppgavene for morgenvakta på
dekk resten av sommeren viser det seg.
Torsdag 19. mai kaster vi loss klokken 0630 og styrer innover
Oslofjorden, vi skal inn til hovedstaden for å få
ombord kadetter som skal starte på sitt sommertokt. Det
blir ikke lange besøket for etter at 82 kadetter hadde
embarkert klokken 1000 gjør vi vendereis klokken 1400 tilbake
til Horten igjen.
Nå som vi har fått kadetter ombord blir det også
andre rutiner, vi har blitt et skoleskip igjen etter flere uker
i en avslappet tilværelse. At vi også fortsetter å
ligge i Horten setter jeg stor pris på, noe som jeg ikke
er allene om. Grunnen til at vi blir liggende her beror på
at kadettene skal gjennomgå kurser ved de forskjellige inspeksjoner
iland, det samme har jo også de etiopiske fenrikene drevet
med nå i flere uker. Vi får imidlertid noen weekend-turer
med forskjellige lotte- og veteranforeninger både fra Oslo
og Drammen, disse ønsker seg båttur på Oslofjorden
og Marinen stiller opp.
Vårt lange og hyggelige opphold i Horten tar etter hvert
slutt, vi skal jo ut i verden for å representere Norge og
å vise flagget. Fredag 17. juni kaster vi loss klokken 0600
og styrer sydover mot Skagerak, vi skal til Tyskland, nærmere
bestemt til Kiel hvor vi for første gang etter 2. verdenskrig
skal delta i det årvisse kadettstevne "Kieleruka".
Vi ankommer Kiel havn lørdag 18. juni og går til
kai ved Tirpitz-molo klokken 0850 under full musikk fra et militærorkester
på kaia som spiller vår nasjonalsang. Jo, vi blir
virkelig mottatt med stor æresbevisning.
"Kileruka" ble virkelig en opplevelse for de fleste
av oss, en uke med mye moro, men den ble også ganske så
slitsom. Her var marinefartøyer fra flere nasjoner samlet
og den tyske marinen som verter, gjorde hva de kunne for at vi
skulle ha det bra. Det var jo først å fremst et kadettstevne
så det var selvsagt disse som fikk mest oppmerksomhet, men
det ble også sammenkomster og selskapligheter mellom andre
kategorier personell nasjonene imellom. Det å stille til
slike selskaper gikk til dels på omgang blant oss, på
den måten ble det min tur da de danske kvartermestere inviterte
til "frokost" ombord i deres skoleskip. Her var samtlige
nasjoner samlet til mye mat og enda mere drikke klokken 1200 på
dagen, selskapet var ikke ferdige før klokken 1800 og da
var det kvelden for mitt vedkommende.
Her
KNM Haakon VII ved Tirpitz-molo i forkant av tre britiske fregatter
Selvom det ble mye representasjon så fikk vi da tid
til å bese oss på byen også. Husker spesielt
en episode hvor vi tre kolegaer skulle ut for å handle,
vi hadde funnet ut at vi skulle kjøpe kjoler til konene
våre som presang til vi kom heim. Vi havnet inn på
et stort varehus hvor vi fant frem til dameavdelingen, og etter
at vi hadde fått et par kvinnelige ekspeditører til
å forstå hva vi var ute etter, ble vi gitt all mulig
service. De fant frem mange forskjellige modeller av kjoler, til
slutt ble vi enige om samme modell, men med forskjellige farger.
Så var det størelsen, to av oss hadde så noenlunde
peiling, tredjemann derimot, en skøyer av en nordlending,
fant å måtte finne en passende modell blant ekspeditrisene,
særlig var det brystpartiet som var viktig, men han hadde
målet i fingrene så derfor måtte han få
lov å ta på herlighetene. Jentene var med på
leken de og det ble mye latter, kjolene kjøpte vi og de
falt i smak hos alle tre fruer da vi kom heim.
Jo da, vi hadde fine dager i Kiel, men da vi lørdag
25. juni klokken 0815 kastet loss og styrte ut Kielerfjorden,
følte vel de fleste at det var godt å komme til sjøs
igjen. Etter ett døgns seillas kunne vi så klokken
0819 fortøye ved kai på Karljohansvern orlogsstasjon
i Horten igjen, det er alltid fint å komme heim, spesielt
på en søndag.
Nå får vi også konstabler, elever fra Sjømilitære
korps, ombord, disse skal også ha sitt skoletokt, så
nå har vi både kadetter og konstabler foruten de 16
etiopiske fenriker som vi fikk med oss fra Etiopia. Vi blir nå
liggende i Horten for oppøving av de nye elevene samtidig
som det fortsatt foregår kursvirksomhet ved inspeksjonene
i land for kadetter og fenriker. Det foregår også
klargjøring av fartøyet for kysttokt som er nært
forestående.
Mandag 4. juli klokken 1032 kaster vi loss og styrer sørover
i Oslofjorden. Vi gjennomfører skyteøvelser ytterst
i fjorden på ettermiddagen og ankrer opp på Måkerøyflaket
for natten. Klokken 0600 neste dag letter vi igjen, ferden går
nå sydvestover mens vi driver med forskjellige øvelser
under veis. Vi går til kai i Grimstad på ettermiddagen
klokken 1354, men her blir det ikke lange landloven, alt klokken
0413 neste dag, som er onsdag 6. juli, kaster vi loss igjen og
fortsetter vestover. Vi ankommer marinebasen Ulsnes ved Stavanger
klokken 1837 og går til kai der. Blir liggende her noen
dager da kadettene skal gjennomgå kurser ved Sjøkartverket,
men søndag 10 juli klokken 1110 kaster vi loss og nå
går ferden nordover, vi skal til Trondheim.
Vi seiler inn Trondheimsfjorden tidlig på morgenen tirsdag
12. juli, jeg går på vakt klokken 0400 og får
med meg passering av barndomshjemmet mitt ute i fjorden. Vaktskvarteret
blir nå sysselsatt med å skrubbe og spyle tredekkene
før vi ankommer, takket være den tidligere omtalte
oxalsyra så får vi treverket til å lyse i morgensola.
Klokken 0705 går vi til kai ved Ila piren i Trondheim, atter
en gang er jeg tilbake i min barndoms by og jeg ser frem til å
få besøke slekt.
Vi blir liggende i kroningsbyen frem til søndag 17.
juli, kadettene driver intens trening i friidrett som en forberedelse
til det forestående skandinaviske kadettstevne som den gang
skulle forgå i Halmstad i Sverige. Jeg for min del forbereder
meg til ferie, jeg venter min kone og våre to sønner
til byen og vi skal feriere hjemme hos mine foreldre. KNM Haakon
VII setter kursen sørover for å delta i kadettstevnet
i Halmstad, men jeg skal nyte ferien frem til fartøyet
er tilbake på de nordligere breddegrader igjen.
To uker ferie går alltid så umåtelig fort,
da så KNM Haakon VII ankommer Namsos lørdag 30. juli
var det tid for meg å gå ombord igjen, ferien var
over og familien min var reist tilbake til Horten. I Namsos ble
vi liggende over helgen, mandag 1. august klokken 0856 kaste vi
loss, vi skal videre nordover langs kysten og ender opp ved Ramsund
orlogsstasjon neste dag klokken 1030. Herfra driver vi samøvelser
med tre minesveipere, kadettene alternerer mellom fartøyene
for å få en mere allsidig erfaring. Selv er jeg
jo ganske så kjent i Ramsund da det jo bare er et halvt
år siden jeg flytta herfra. Ramsund har vel aldri vært
noe populært sted for marinefartøyer å tilbringe
helga, så derfor kaster vi loss fredag 5. august klokken
1500 og seiler inn Ofotfjorden til Narvik.
Så vidt jeg husker så hadde vi en hyggelig helg
i Narvik, vi kaster imidleertid loss mandag 8. august klokken
0902, ferden går nå videre nordover, og vi skal
langt mot nord.Vi anløper Harstad og Tromsø på
vår ferd, og torsdag 11. august forlater vi kysten og setter
kursen ut i Nordishavet, vi skal besøke Svalbard. Klokken
1350 lørdag 13. august fortøyer vi ved kaien i Longyearbyen,
husker det var surt og kalt, og da jeg gikk på deksvakt
om kvelden snødde det. Neste dag som var søndag,
stiller hele 80 mann, befal og menige til kirkeparade . Kirken
i Longyearbyen er ikke så stor så denne dagen var
den fyldt til siste plass, jeg husker det som en spesiell høytidelig
opplevelse.
Vi blir ikke så lenge på hvert sted, allerede
mandag 15. august klokken 2046 er vi i fart igjen og styrer ut
Adventfjorden. Ferden går nå tilbake til Norge, men
vi gjorde et stopp ved Bjørnøya, ankret her opp
i Sørhavna for noen timer, prøvde fiskelykken uten
at det gav det store resultatet. Vi driver stadig øvelser
av forskjellig slag mens vi er under veis, natten til 16. august
f.eks. ble det drevet skyteøvelser med lysgranater. På
morgensiden den 16. passerer vi Fugløy fyr og seiler videre
innenskjærs sørover leia. Også nå på
sørturen anløper vi Tromsø og Harstad for
noen timer, her i Harstad hadde vi et uhell ved heising av forre
hvalbåt idet den forre davidvaieren røk og båten
ble slept med bauen ned i sjøen. Ved heisingen som foregikk
under fart, var båten bemannet med kadetter, en av disse
falt over bord, mens de andre kom seg opp ved hjelp av holdtauene.
Det ble kastet livbøye til han som lå der og svømte,
og etter hvert ble han plukket opp. En nokså dramatisk episode
mens det stod på, men heldigvis gikk det bra med alle de
involverte, båten kom også etter hvert opp og på
plass.
På vår seillas videre sørover får
vi helga 20. og 21. august i Bodø, men alt klokken 0200
mandag 22. kaster vi loss , vi skal til Bergen for å gjøre
klart til et nytt utenlandstokt. Til Bergen kom vi alt neste dag,
altså den 23. og klokken1400 går vi til kai ved Marineholmen.
Vi skal som sagt ligge her noen dager for klargjøring og
derfor har fire av oss kvartermestere som bor i Horten arrangert
det slik at våre koner kommer over fjellet på besøk.
Husker det ikke var så lett å få innkvartering
på denne tida av året i Bergen, hotell var jo ikke
å oppdrive, kona mi og jeg fikk til slutt et rom på
bibelskolens internat, og det var da greit nok.
Disse dagene gikk så altfor fort, fredag 26. august
startet konene våre på heimvei, mens vi på KNM
Haakon VII kastet loss fra Marineholmen klokken1315 og styrte
ut Puddefjorden. Klokken 1700 passeres Marstein fyr og vi setter
baugen dypt ned Nordsjøen med kurs vestover, vi er på
vei over Nord-Atlanteren til Halifax i Canada. Siste landkjenning
med Europa får vi søndag den 28. august klokken 0906
da vi passerer Rockall, en liten fjellklomp som stikker opp av
havet der på kanten av kontinentalsokkelen.
Som en kan se av dette bilde så var været ganske
så bra og omtrent slik ble det de neste 8 døgnene.
Vi ankommer Halifax mandag 5. september klokken 0855 og fortøyer
langs siden på HMCS "Haida", og vi får strakst
besøk av den norske marineattache i Washington kontreadmiral
Kjeholt. Det blir arrangert flere bussturer for besetningen, men
det jeg husker best fra besøket i Halifax var kappseillas
med hvalbåter mellom norske og canadiske lag. Her stilte
vi kvartermestere eget lag, vi hadde blitt utfordret av noen medisinstudenter
av egen besetning, her er vi så under seil:
Hvem vant vil du kanskje spørre, vel, vi fikk en ganske
så god start og lå i teten foran alle de andre deltagerne,
kartleseren hadde peilet inn bøya som skulle være
vendemerket langt der ute, og vi hadde god bør. Vi hadde
følelsen av å ha alt under kontroll da vi oppdaget
at de andre begynte å dreie for en annen bøye som
vi forlengst hadde seilt forbi. Det var nå like før
kartleseren hadde gått overbord, men nå var det viktigere
å få komme rundt og oppta forfølgelsen, vi
hadde jo nå kommet helt bakerst i feltet. Jo da, vi kom
inn til mål som siste båt, men vi hadde slått
studentene for de kullseilte og måtte taues inn, så
på en måte ble det en seier allikevel og moro var
det.
Torsdag 8. september er så vårt besøk i
Halifax over og klokke 0958 kaster vi loss og styrer ut av havna.
Vi skal nå tilbake til Europa igjen og vår første
havn er Le Havre i Frankrike, men først skal vi krysse
Nord-Atlanteren. Overfarten som også denne gang tok innpå
8 døgn, ble tilbakelagt i upåklagelig vær,
og tiden ble nyttet til arbeid og stadige øvelser, bl.a.
skyteøvelser både med 40 mm luftvern og 5" kanon,
vi hadde jo plass nok.
Fredag 16. september klokken 0700 får vi fransk los
ombord og vi seiler inn mot havna i Le Havre. Klokken 0747 fortøyer
vi ved Ecluse des Transatlantiques og vårt besøk
i Frankrike kan begynne. Som i andre havner vi hadde besøkt
så ble det også her arrangert sightseeing, men det
var mest for elevene våre selvsagt, vi andre kunne selv
bestemme hva vi ville oppleve. Le Havre som den typiske havnebyen
den er, hadde jo de vanligste "severdigheter" som møter
en sjømann på landlov, men som havneby fant vi også
fram til Den norske Sjømannskirke. Søndagen den
18. september var det kirkeparade i sjømannskirken vår
og 150 mann, befal og mannskaper marsjerte til kirken klokken
1015. Selv kunne jeg ikke være med da jeg hadde vakt, noen
måtte selvsagt passe skuta vår også. Seinere
på dagen ble det arrangert åpent skip og det strømmet
til med franskmenn av begge kjønn som ville se hvordan
vi hadde det ombord. Jo da, vi ble viet stor interesse på
mange områder, men så tirsdag 20. september var vårt
besøk i Le Havre slutt, nå skulle vi heim til Norge
og klokken 1000 kaste vi loss og styrer ut av havnen. Været
var ikke det beste da vi kom ut forbi den siste moloen og møtte
Nordsjøen rett i baugen.
Det ser her ut til å være noe ruskete vær,
men det stopper ikke oss.
Her har vi fått skikkelig stampesjø, men det
gav seg etter hvert.
Turen over Nordsjøen gikk greit uten spesielle hendelser,
så torsdag 22. september kunne vi atter styre inn Puddefjorden
og gå til kai ved Marineholmen klokken 1200. Det blir nå
en hektisk aktivitet ombord, kadettene skal debarkere og de skal
avlevere og gjøre opp for seg før de kan gå.
Den siste puljen går fra borde neste dag og vi kaste loss
klokke 1528 og setter kursen sydover, nå skal vi til Horten
og hjem.
Lørdeag 24. september går vi i bøye
1 på Indre havn i Horten klokken 1332. Nå er også
konstabelelvene våre klare til debarkering og går
fra borde, vi sitter så igjen bare med stambesetningen.
Jeg for min del er blandt de som tar første landlovsbåt
ilanddenne ettermiddagen, det er jo helg også og søndagen
fri. Får meg imidlertid en overraskelses da jeg står
der og skal gå i båten, postmannen hadde henta post
iland og kom med et brev til meg fra Sjømilitære
korps. Med brevet får jeg en skriftelig frabeordring fra
KNM Haakon VII og tilbeordring til Sjømilitære korps
som lærer, det var vedlagt en timeplan som viste at jeg
skulle ha undervisning i proviantregnskap førstkommende
mandag. Jeg hadde jo ikke noe særlig erfaring som lærer
fra tidligere og ikke fikk jeg noe tid til forberedelser heller,
men jeg stilte jo som beordret og det gikk da så noenlunde.
Jeg fikk nå noen hektiske dager med undervisning, samtidig
som jeg skulle avlevere ombord, jeg hadde jo fått avløser.
Fredag 30. september 1960 kan jeg avlevere og debarkere fra KNM
Haakon VII, en helt annen epoke i min tjenestekariere startet
nå.