Jageren KNM Arendal
(1)
Dette var altså fartøyet
som skulle gi oss ferske konstabler, våre første
erfaringer fra et krigsfartøy, her ombord skulle vi få
en forsmak på hva vi hadde i vente. Hun var av engelsk opprinnelse,
Hunt-klasse, type III destroyer, sjøsatt 17. mars 1941
fra verftet Cammell Laird, Birkenhead, England. Hun hadde et deplasement
på 1430 tonn,og den offisielle fart var angitt til 27 knop.
Hennes krigsbesetning på 196 mann hadde følgende
bestykning til rådighet: 3 stk 10 cm doble kanoner, 1 stk
4 dobbel 37 mm kanon, 2 stk 20 mm doble Oerlicon, 1 stk 7,6 mm
Mg og 50 synkeminer. Hun heiste norsk kommando og flagg i Liverpool
16. november 1944, og fredag 1. juli 1949 mønstret altså
vi på dette fartøyet i Bergen, hun skulle bli vårt
hjem i noen måneder fremover. Husker at jeg fikk bakk og
køyplass på øvre forbanjer sammen med ca 70
medelever, den første natta i hengekøye var nokså
uvant, men etter hvert lærte man seg å få skikk
på køya, stjærtene skulle jo tilpasses, og
så var det nøye med hvordan strekken var når
den ble hengt opp.Da purresignalet gikk den første morgenen
må tilstanden på banjeren kunne sies å være
heller kaotisk, alle kom seg ut av køya så fort som
mulig for vi hadde jo blitt fortalt at den som ikke var ut på
dørken når vakthavende kvartermester kom, han ville
få køya si kuttet ned. Ellers så hadde vi jo
bare et kvarter på oss til å få surret køya
og stuet den vekk i køybingene før alle mann ble
beordret på dekk slik at banjerene ble utluftet.
Jo det var mye som skulle læres,
det var faste rutiner gjennom hele dagen fra utpurr til køystrekken
om kvelden. Ordrene ble først gitt ved forskjellige pipesinaler
på båtsmannspipe, men heldigvis gjentatt over høytaler
i klart språk da det var forståelse for at vi "ferskingene"
jo ikke forsto disse signalene.
De første dagene ombord gikk
med til å utruste "skuta vår", hun hadde
ligget i opplag noen tid og det var mye materiell som skulle bringes
på plass, og dette var allemanns- jobb.Etter hvert var hun
sjøklar og vårt skoletokt kunne starte. Første
del av toktet gikk til Oslofjordsområdet, vi skulle jo trimmes
i alle rutiner og gjøremål, vi skulle lære
hvordan et krigsfartøy fungerte. For oss "ferskingene"
var det jo i starten mye nytt og spennende, når signalet
for "klart skip" gikk f.eks., da skulle fartøyet
klargjøres for kamp og alle mann var da på forhånd
fordelt til sine faste plasser. Jeg for min del hadde som intendanturmann,
min faste plass i ammunisjonsrommet helt nede i skutebunnen og
skulle sørge for å bringe opp ammunisjonen til kanonene.
I den jobben skulle man helst ikke lide av klaustrofobi for alle
lukene over oss ble stengt, det var bare ammo-heisen som var åpen.
Stengningen var selvsagt et ledd i å gjøre fartøyet
havarisikret.
Vi ble som sagt drillet i mange forskjellige
disipliner og hurtighet var alltid en viktig del
av øvelsene. Etter et par uker var vi så noenlunde
blitt "varm i trøya", vi var nå en
akseptabel skipsbesetning på et krigsfartøy.
Nå startet vi på vårt første kysttokt,
som første havn skulle vi
selvsagt besøke vår adobsjonsby Arendal. Det ble
litt av en opplevelse, vi ble tatt imot av byens øvrighet
og det ble arrangert fest for oss i byens rådhus, vi følte
oss som virkelige gjester av byen de dagene vi lå der. Nå
husker jeg ikke alt fra denne tiden,
men jeg husker at vi også besøkte Ålesund på
vei nordover, også der ble
vi vel mottatt med spesielle arrangementer bare for oss. Jo, vi
fikk følelsen av at Marinen
den gang virkelig hadde en høy stjderne på kysten.
Vi fortsatte videre nordover og ute
i Trondheimsfjorden passerte vi mitt hjemsted, må vel innrømme
at jeg lengtet litt hjem der jeg
stod på dekket og så husene forsvinne bak oss.
Torsdag 4. august 1949 ankom vi Trondheim, nå var jeg
på en måte kommet til min hjemby og her hadde jeg
mye familie som skulle besøkes. Som på de andre stedene
vi hadde besøkt oppover kysten, var det også her
anledning for folk å komme ombord og bese fartøyet
vårt, vi hadde "åpent skip" som det ble
kalt. Nå var det egentlig en spesiell grunn til at vi besøkte
Trondheim, vår egen kronprins Olav skulle embarkere og være
med oss videre nordover til Svalbard i et spesielt oppdrag. Med
tradisjonelle æresbevisninger og reglementert garde ble
så kronprinsen ønsket velkommen ombord og vi kunne
fortsette ferden nordover. Vår skipssjef orlogskaptein Brådland
måtte for resten av turen avgi sin lugar til kronprinsen
som jo da ble fartøyets høyeste sjef, men det ser
vel ikke ut til at det skapte noe misforhold mellom dem, eller
hva?
Under ferden nordover fikk vi besøk av en annen kongelig
person med sitt følge, ved passering av polarsirkelen kom
nemmelig kong Neptun ombord. Det var jo en hel del av besetningen
som ikke hadde vært så langt nord før og disse
måtte døpes. Da det jo var ganske så mange
ble det bare plukket ut noen få som skulle representere
hele gruppen, heriblandt skipslegen. Kandidatene ble behørig
barbert og badet i et seilduksbaseng fremme på bakken, dette
til stor jubel fra oss andre som for anledningen var oppstillt
for å overvære sermonien. Her ser vi skipslegen like
før han havner i basenget:
Etter å ha vært innom Tromsø for å
få ombord ishavslosen, fortsatte toktet nordover og ut i
Nordishavet. Det ble under overfarten en del slingring, noe vel
mye for enkelte, men søndag den 7. august ankom vi Longyearbyen
som for anledningen var flaggsmykket for å ta imot kronprinsen.
Anledningen for besøket var at kronprinsen skulle avduke
et minnesmerke over de som falt på Svalbard under 2. verdenskrig.
Vi fikk også god anledning til å bese oss i byen og
omgivelsene, nå er det jo ikke så store byen da så
det var ganske så overkommelig. Etter at oppdraget var gjennomført
gikk ferden tilbake til Tromsø hvor kronprinsen debarkerte,
men vi fortsatte sørover, nå skulle vi på vårt
første utenlandstokt med et marinefartøy.
Søndag 27. august kom vi til Fredrikshavn i Danmark
og vi fikk oppleve den danske gjestfrihet, både fra militære
som sivile myndigheter. Det ble arrangert forskjellige tilstelninger
for oss, og vi fikk god kontakt med danske kolegaer. Etter fire
dager var vårt besøk over og ferden gikk videre,
nå skulle vi besøke Sverige.
Så etter fire døgn var besøket i Karlskrona
over og vi satte kursen heimover igjen, vi skulle nå tilbake
til Norge og delta i en større marineøvelse sammen
med Kysteskaderen som bestod av flere av de større fartøyene
i Marinen. Husker vel ikke detaljene i denne øvelsen som
startet søndag 18. september 1949, men jeg husker det var
mange, lange timer med "klart skip" med lite søvn
over flere døgn. Vi skulle nå settes på en
virkelig hardprøve på slutten av vårt skoletokt,
vi skulle nå vise hva vi hadde lært . Skuta vår
skulle på grunn av at hun hadde flere kanoner enn de større
fartøyene, operere som krysser og komme inn fra havet for
å angripe. Jo det var ganske så spennende for en unggutt,
selvom vi som var stengt nede i ammunisjonsrommene ikke fikk sett
så mye av "kampene", kunne vi høre og føle
kanondrønnene. Ja, og så måtte vi jo stadig
sørge for mere ammunisjon og det var ikke så enkelt
alltid når skuta vår slingra som verst. Høydepunktet
i øvelsen og som en avslutning, var at vi som fortsatt
skulle indikere det største fartøyet i styrken,
skulle forsere Drøbaksundet og gå inn til Oslo. Vi
skulle på en måte rekapitulere det tyske angrepet
9. april 1940, vi skulle utfordre Oscarsborg festning. Det var
kveld da vi for liten fart kom inn mot sundet, såpas langt
på høsten var det også ganske mørkt.
Det var "klart skip" ombord, men for anledningen hadde
vi fra ammunisjonsrommene fått lov å komme på
dekk, været var stille og pent og vi venta spent på
om det skulle komme noen reaksjon fra festningen. Vi hadde passert
kanonbatteriene og nærmet oss det trangeste løpet
i sundet. Der!!!! , en rød rakett ble skutt opp, vi var
blitt torpedert fra det samme stasjonære torpedobatteriet
som hadde senket Blucher. Heldigvis for oss så var det denne
gang bare en øvelse, vi kunne fortsette inn til Oslo, men
snudde inne på havna og gikk ut fjorden igjen og ut til
Horten.
Vårt skoletokt og vår første sjøtjeneste
på et krigsfartøy var over, nå skulle vi mønstre
av og fordeles til våre respektive bransjer og gies spesiell
bransjeopplæring. Vi på intendanturlinjen skulle på
et tre måneders kokkekurs som skulle foregå ved Bromsjordet
leir, men som konstabler skulle vi forlegges på Sjømilitære
korps. Dette kurset var nok ikke så godt ansett, det gikk
nemmelig populert under navnet "boksåpnerkurs",
men det var da en god innføring i den norske marinekosten
som var basert på et kostreglement med en fire ukers meny
uten mulighet til avvik. Menyene var meget restrektive med bestemte
mål og vekter for de forskjellige råvarene, men dette
skulle vi lære oss å leve med i vår tjeneste
både som kokker og fremtidige stuerter.
Ved bransjefordelingen som fant sted 1. oktober 1949, altså
ved starten av andre vervingsår, skulle vi som del av vår
disdingsjon bære bransjemerke. For intendanturlinjen var
bransjemerket to merkurstaver i kryss slik som her:
