Jageren KNM Narvik (2)
Jeg tiltråtte tjeneste ved Sjømilitære
korps 4. november 1953 hvor jeg den første tiden tjenestegjorde
som kontormann og til dels som kokk i en periode. At jeg fikk
denne tjenesten var på grunn av at kona mi skulle ha barn
og hun fødte en sønn på våren1954, en
stor begivenhet i våre liv og jeg er takknemmelig for at
jeg fikk tjeneste i Horten denne tiden. Året 1954 var også
et merkeår av en annen grunn, det var det året vi
var ferdige med vervingskontrakten, vi hadde nå valget enten
å søke fast tilsetting som befal, søke engasjement
som befal eller slutte i Marinen. Jeg valgte det første
og ble tilsatt som kvartermester (In)II kl pr 1. oktober 1954
og med tjeneste som assistent for fordelings- og mobiliseringsoffiseren
ved Sjømilitære korps.
I forbindelse med utløpet av
vervingstiden ble det ved Sjømilitære korps utarbeidet
en såkalt ansiennitetsliste for kullet med plassering i
bransje og kull., vi var 69 mann som fullførte seks års
verving. Jeg hadde klart å beholde min plassering fra tidligere
som nr 1 i bransje og nr 10 i kullet, differansen mellom min kullkamerat
Odd og meg var fortsatt bare noen hundredels poeng, så det
ble "close race" og bra var det.
Utpå høsten 1954 fikk jeg
min første beordring som befal, jeg ble tilbeordret jageren
KNM Narvik igjen, men denne gangen som stuert. Jageren skulle
være skoleskip for elever ved Sjømilitære korps
som skulle på sitt første skoletokt, hun lå
i opplag i Bergen og skulle heise kommandoen den 3. januar 1955
som også var min tilbeordringsdato. Jeg husker det nå
ble en hektisk tid med forberedelser til denne min første
jobb som ansvarlkig for forpleining av ca 150 mann i flere uker,
jeg studerte kostreglementer og vareutvalg sett opp mot meget
vanskelige og utilstrekkelige lagringsmuligheter, jeg hadde jo
den fordelen at jeg kjente skuta fra tidligere tjeneste. Etter
hvert fikk jeg satt opp nødvendige rekvisisjoner på
den proviant jeg ønsket å ta ombord, disse ble så
oversendt til proviantlageret på Marineholmen i Bergen for
klargjøring for levering ved fartøyets kommandoheis.
Mandag den 3. januar 1955 klokken 1020,
ble atter en gang kommandoen heist på jageren KNM Narvik.
Vi lå altså ved Marineholmen i Bergen og nå
startet ekviperingen av fartøyet, før kvelden hadde
vi fått fyr på byssene, provianten var kommet ombord
og kokkene kunne servere det første måltidet. Det
var mange ting som skulle klargjøres de første dagene
før elevene skulle embarkere, men onsdag den 5. januar
kom så de ferske konstablene, 55 mann med sitt inspeksjonsbefal.
Det var fortsatt mye utstyr som skulle
ombord så vi ble liggende i Bergen i mange dager. Elevene
skulle jo også bli kjent ombord, samtidig som de skulle
lære seg alle rutiner som de ville bli berørt av.
Det ble i den forbindelse stadig drillet i de forskjellige ruller,
så som brann- havari- og klart skip rulle.
Så da den 20. januar som var en
onsdag, var vi klare til å forlate Bergen. Vi kastet loss
klokken 1300 og satte kursen sydover, vi skulle først til
Marvika ved Kristiansand hvor fartøyet skulle få
utført degausingmålinger og vi ankom Marvika fredag
den 21. januar klokken 1015. Vi fikk helga her i Kristiansand,
ja vi ble faktisk liggende her helt til onsdag den 26. da vi seilte
til Arendal for et kort besøk på et par dager, men
fredag den 28. var vi tilbake i Kristiansand igjen, men denne
gangen fikk vi kaiplass i selve byen. Vi skulle nå klargjøre
skuta for utenlandstokt og jeg som stuert hadde forberedet proviantering
herfra, så etter en stille og rolig helg ble det en meget
hektisk mandag den 31. januar, nå kom den ene bilen etter
den andre med forskjellig proviant som skulle stues på de
forskjelligste plasser alt etter hva det var. Det å ta ombord
proviant er heldigvis på samme måte som ammunisjonlasting,
en allemannsjobb i Marinen, så jeg fikk så mange mann
til jobben som jeg hadde bruk for, som arbeidsleder fikk jeg nok
å gjøre den dagen, her er det poteter i sekker som
skal på plass under le:
Jeg hadde som hovedoppgave å bekle
stillingen som stuert og sørge for at besetningen ble forpleiet
på en forsvarlig måte, men i tillegg måtte alt
befal gå vakt. For mitt vedkommende ville det si at når
vi lå ved land måtte jeg følle mitt vaktkvarter
og gå vakt på dekk, eller jeg kunne bli satt til å
lede MP-patruljen iland på det stedet vi lå. Når
skuta var i sjøen ble det satt sjøvakter som dreide
hver fjerde time, da var vi som vakthavende kvartermestere ansvarlig
for at de menige vakter kom på plass samt at vi skulle lede
redningsmannskapene som til en hver tid var i beredskap. Oppgaven
som MP-leder var det som regel vi yngste av kvartermesterene som
fikk, og jeg ble fordelt til et slikt oppdrag mens vi lå
i Kristiansand. Det var ikke første gangen jeg hadde denne
jobben som gikk ut på å se til at militære mannskaper
oppførte seg ordentelig når de var på landlov.
Patruljen bestod denne gangen foruten meg selv av fire konstabler
som var utstyrt med køller, lederen skulle bære pistol,
men denne var bare symbolsk da vi ikke hadde ammunisjon. Rutinen
var at vi først skulle melde oss ved den stedlige sivile
politivakt før vi begynte patruljeringen i gatene som skulle
foregå frem til landloven var slutt. Vanligvis unngikk vi
noen særlige konfrontasjoner under disse patruljene, men
denne kvelden i Kristiansand måtte vi ta oss av en av våre
menige som var tydelig beruset og ikke reglementert antrukket.
Han fikk ordre om å rette på antrekket og omgående
gå ombord, dette ble ikke etterkommet, derimot sjikanerte
han patruljen så til de grader at vi fant det best å
bringe han ombord. Han var en stor og kraftig gutt, men karene
i patruljen var ikke noen smågutter de heller så med
en mann på hver side ble han ført ombord og overlatt
til vakthavende. Mens jeg som MP-leder sitter og skriver rapporten
hopper imidlertid arrestanten over rekka og løper opp mot
byen igjen, patruljen får ordre om å oppta forfølgelsen
og om ikke lenge har vi innhentet han. Da han nå setter
seg kraftig til motverge gir jeg ordre til patruljen om å
bruke køllene og får han ned på gate og får
satt håndjern på han. Nå fører vi han
til politistasjonen hvor vi ber om å få "husrom"
for han over natta og det lot seg enkelt ordne. Det var jo synd
på gutten også, som edru var han en flink og arbeidssom
gutt, men han tålte ikke å drikke. For denne episoden
fikk han landlovsnekt under hele det forestående utenlandstoktet.
Etter hvert så er vi ferdige med
klargjøringen og etter å ha bunkret kaster vi loss
tirsdag den 1. februar klokken 1458, og styrer ut i Nordsjøen,
vi er under veis til Middelhavet. Vi fikk en fin start med lite
vind og sjø, det blir under veis øvet på "mann
overbord" og flere ganger "klart skip". Så
hender det fatale, klokken 1800 onsdag den 2. februar blir det
rapportert at vi har fått sjøvann inn på ferskvannstanken
vår, det er lekasje i skutesida. Nå er gode råd
dyre, skal vi snu og gå tilbake til Norge eller hva? Vi
var jo etter hvert kommet nærmere England så det endte
opp med at vi gikk inn til Portsmuth hvor vi ankret på reden
den 3. februar klokken 1502, og fikk hjelp fra den engelske marinen.
Noen klinker i skutesida hadde løsnet og etter noen timers
arbeide var vi klare til å fortsette. Vi lettet klokken
1930 uten å fylle nytt vann, det kostet visst for mye, vi
hadde jo to evaporatorer ombord som destilerte sjøvann
så vi skulle klare oss med det ble det bestemt. Det hadde
vel gått bra det hadde det ikke vært for det at etter
bare noen få timer streiket den ene evaporatoren, den andre
hadde kapasitet bare til det som gikk med til kjelene i maskinen,
så alle vannkraner ombord ble stengt. For å få
kaffevann måtte kokkene med et meierispann, ned på
fyrdørken og aller nådigst få noen liter.
Med godt mot styrte vi nå ut mot
Biskaya, om et døgns tid ville vi være i Lissabon
hvor vi også skulle få
fyldt vanntankene våre. Turen viste seg etter hvert å
ta noe lengere tid, vinden fra sydvest
øket på og klokken 2400 fredag den 4. var den kommet
opp i storm styrke slik at vi måtte
legge oss på været. Det ble en meget urolig natt,
i bygene var vinden opp i orkan styrke, og jeg med mitt vaktskvarter
av unge konstabler, hadde hundevakta
. Mange av guttene var sjøsyk, og jeg husker spesielt en
, han var fordelt som redningsmannskap
og skulle være "stand by" sammen med resten av
laget i babord gang under bakken.
Han klarte ikke å oppholde seg der og ville absolutt ut
på dekk, så jeg visste
ikke annen råd enn å surre han fast ved skorsteinen
og der stod han under hele vakta.
Som vakthavende kvartermester på dekk var jeg direkte underlagt
vakthavende offiser som oppholdte seg på
brua og som hadde det fulle ansvar for skuta. Utpå
natta fikk jeg ordre om å melde meg for vaktsjefen. Jeg
"klora" meg opp alle leiderne
til bro hvor jeg fikk ordre om å undersøke hva som
hadde skjedd på akterdekk da
det hadde blitt observert et blått lysglimt der akter. Å
komme seg akterover dekket i dette
været var lettere sagt enn gjort, men med list og lempe
kom jeg meg over til aktre dekshus
og derfra kunne jeg observere at flaggspillet vårt med aktre
navigasjonslys var slått over bord, det var lampa som hadde
gitt det blå lyset idet den forsvant. Jeg kom meg forover
igjen ofikk avgitt rapport til vaktsjefen på brua som måtte
avfinne seg med at skuta mangla akterlandterne inntil videre,
det var jo uråd å få gjort noe med skaden uner
de rådende forhold.
Også denne hundevakta fikk jo
til slutt en ende, men stormen vedvarte så det ble ikke
mye hvile å få da jeg endelig kom til køys.
Vi ble fortsatt liggende på været hele lørdagen
den 5. februar, men vi fikk etter hvert oversikt over skadene
vi hadde pådratt oss da det ble lyst. Motorbåten vår
hadde fått slått inn noen bordganger, flåte
nr 5 var brukket, bulker i skottet til aktre bysse og luftekanaler
til maskinbanjeren og gearrom var slått over bord så
her gikk man å vasset i flere tommer sjøvann. Vinden
løyet imidlertid utover kvelden, og søndag morgen
den 6. februar fikk vi Spanskekysten i sikte og solen skinte fra
en nesten skyfri himmel. Hele søndagen ble nå benyttet
til å bringe skuta vår i noenlunde presentabel stand
igjen etter stormens herjinger. Motorbåten ble reparert
med kassebord fra tomme wiskykasser, og det ble ellers flikket
og malt over alt selvom vi ikke hadde en dråpe ferskvann
å vaske bort alt saltet med.
Mandag 7. februar klokken 1010 fortøyer
vi ved Marinekaien i Lissabon og noe av det første som
skjer er at vi får vannlekter langs sida og det blir ferskvann
å få i kranene igjen, og ikke minst i dusjene. Vi
hadde en journalist med på turen og han kunne rapportere
heim til avisene at vi måtte barbere oss i selters, sannheten
var vel at vi lot være å barbere oss. Nå var
vi altså i Lissabon og vi skulle selvsagt bese byen, det
ble jo arrangert bussturer og omvisninger for besetningen og vi
ble tatt godt imot på alle måter, det var jo et offiseielt
flåtebesøk. Jeg for min del hadde jo en jobb å
gjøre som stuert og kom i den forbindelse i kontakt med
skipshandlere som gjerne ville levere proviant til oss. Dette
var jo min første tur i utlandet som stuert og varetilbudet
var jo litt anderledes enn hva jeg var vant til, som f.eks. da
jeg bestilte husholdningssaft så fikk jeg 25 ltr rødvin.
Det var jo ikke noe å lage saftsuppe av, men rødvinen
var fin den.
Vi ble liggende i Lissabon i fire dager,
men så torsdag den 10. februar klokken 1100 kaster vi loss
og styrer ut fra Portugals hovedstad, vi skal videre på
vår ferd, vi skal inn i Middelhavet og temperaturen en sommerlig.
Vi var innom Gibraltar havn for noen timer den 11. februar, hadde
behov for hjelp til noen tekniske reparasjoner, er imidlertid
under veis igjen samme dag klokken 2115.
På turen østover i Middelhavet
får vi stort sett fint vær, temperaturen er for oss
uvant på denne tid av året, men vi tilpasser oss raskt.
Det blir gjennomført daglige øvelser og det jobbes
både på dekk og dørk for å gjøre
skuta vår så representativ som mulig etter all julingen
den fikk på Biskaya. Vårt neste mål er å
besøke Malta, nærmere bestemt hovedstaden Valletta.
Tirsdag den 15. februar klokken 1000
fortøyer vi i bøye nr 1 på havnen i Valletta,
etterhvert får vi så besøk av den norske konsul
som det seg hør og bør når et norsk marinefartøy
kommer til en utenlandsk havn. Jeg får besøk av skipshandler,
her er det først og fremst frukt og grønnsaker som
det er aktuelt å proviantere. Vi har ellers funnet ut at
det brødet vi baker ombord smaker bedre enn det vi får
kjøpt fra land på disse breddegrader. Det ble jo
ellers litt tungvint å proviantere her i og med at vi lå
i bøye, men det var en hel del spesielle robåter
på havna som tok seg av transporten. I den forbindelse må
jeg fortelle om de to hundre kilo med hodekål som jeg hadde
bestilt, kålen kom ikke sammen med den øvrige proviant,
den skulle komme seinere ble det opplyst. Jeg hadde vakt på
dekk denne dagen og fikk meg litt av en forskrekkelse da det kommer
en robåt opp på sida vår med en enorm last med
hodekål. Hele båten var fyldt med kål så
det var si vidt plass til mannen som stod og rodde. Jeg hadde
jo ikke bestilt slike enorme mengder mente jeg, men vekta var
som jeg hadde bestilt, altså 200 kg som etter min erfaring
fra Norge ville utgøre et volum på fire sekker. Hodekålen
her på Malta var imidlertid ikke så fast som den norske,
den ruvet mye mere, derfor fikk jeg store problemer med å
finne plass til all kålen. Jeg ble en erfaring rikere på
denne episoden med hodekålen, i ettertid synes jeg i grunnen
at hele historien var litt morsom, kålen var fin den og
den ble oppspist. Det ble jo også min tur etter hvert til
å få komme iland og bese byen, jeg kom forresten med
på en sight seing til en meget gammel by inne på øya.
Denne byen hadde visst vært hovedstad i tidligere tider,
her ble vi tatt med ned i noen katakomber som var gravd ut i fjellet
og benyttet til gravplass, og fortsatt lå det skjelletter
av gamle maltesere i nisjer i veggenne her. Forøvrig ble
det både tid til å få kjøre hestedrosje
og handlerunde, det var jo viktig å få med seg gaver
til de som venta der heime. Til kona mi husker jeg at jeg her
på Malta kjøpte en rød, silke morgenkåpe
med en drage på ryggen. Motivet var vel kankje mere kinesisk
en maltesisk, men jeg syntes det var fint og det ble vel mottatt
da jeg kom heim og uten at det ble lagt noe symbolsk i dette med
dragen. Vi tok oss også selvsagt tid til å besøke
noen av byens barer uten at disse gjorde noe spesielt inntrykk
på meg.
Fredag den 18 februar er vårt
besøk på Malta over for denne gang, klokken 1030
kaster vi loss fra bøya og styrer ut fra Valletta, vi er
nå på vei til Marseilles i Frankrike.
Etter fire døgns seillas i maksvær
ankommer vi Marseilles tirsdag 22. februar klokken 1000 og fortøyer
ved "Qay Belye" som ligger midt i byen. Nå startet
en meget hektisk besøksvirksomhet av byens forskjellige
autoritetet som kom ombord, våre offiserer måtte så
etter hvert gjøre gjenvissitter, det hadde vel noe med
etikette å gjøre. Heldigvis så befant jeg meg
i et mere uoffisielt skikt av besetningen så jeg unngikk
mye av dette, men jeg måtte delta i ett av disse mottagelsene
i land som egentelig var en heller kjedelig afære, for hva
skal man snakke med en franskmann om når en ikke snakker
fransk og han ikke snakker engelsk, og slettes ikke norsk. Etter
hvert fikk vi dette overstått slik at
vi mere på egen hånd kunne bese byen, jeg hadde jo
også her mine plikter hva angår proviantering,
heldigvis snakket skipshandleren litt engelsk slik at vi kunne
forstå hverandre så noenlunde
og jeg kunne få ombord den provianten jeg trengte.
Så etter fire dager i Marseilles kaster
vi loss fredag den 25. februar klokken 1300 og setter
kursen ut i Middelhavet igjen, vår neste havn er nå
Gibraltar for et kort besøk.
Når vi er under veis til en annen
havn, med andre ord "når vi er i sjøen",
blir det stadig drevet forskjellig slags øvelser. Er det
ikke brannøvelse så kan det være øvelse
"mann over bord", "forlate fartøy"
eller øvelse "klart skip". På denne turen
gjennomføres også skyteøvelser mot en bøye
som ble satt ut, det skytes med kanoner, men da med redusert kaliber.
Nei da, dette er ikke noen ferietur, de unge konstablene har mye
å lære om livet i Marinen og her får de det
til fulle. Etter hvert har vi kommet ut av Middelhavet og passerer
gjennom Gibraltarstredet, vi går til kai i Gibraltar tirsdag
1. mars klokken 0800. Det blir arrangert busstur for en del av
besetningen mens vi ligger her, men det blir ikke så lange
turen for klokken 1355 kaster vi loss igjen og styrer ut i Atlanteren.
Kursen blir nå satt nordover langs
Portugals og Spanias vestkyst og snart er vi ute i Biskaya igjen.
Denne gangen får vi bare maksværet over dette beryktede
havstykket som på nedturen gav skuta vår ordentelig
juling, nå kan alt av arbeide og øvelser foregå
uten noen som helst værmessig hindring. Vi kommer etter
hvert opp i Kanalen og fredag 4. mars styrer vi inn mot Plymouth
hvor vi går til kai klokken 0845.
Her i Plymouth får jeg anledning
til å supplere proviantbeholdningene mine, men jeg får
ordre om å ta ombord bare det høyest nødvendige
da det var dårlig med engelsk valuta, desuten så var
det ikke så lenge før vi var heime i Norge igjen.
Skipshandleren som jeg handlet med var forøvrig en meget
hyggelig og omtenksom fyr, da vi hadde avsluttet handelen kom
han med en pakke som han bad meg ta med heim til min kone, han
presiserte at det ikke var til meg, han var nok klar over at jeg
ikke hadde lov til å ta imot noen form for presanger.
Når så pliktene var unnagjort fikk også jeg
for en gangs skyld anledning til å delta på en busstur
som ble arrangert, nå var det ikke akkurat den mest interessante
turen, men vi kom da ut av havneområdet for noen timer.Vi
blir liggende i Plymouth til mandag 7. mars, da kaster vi loss
klokken 1355, nå skal vi endelig heim til Norge, men vi
tar ikke strake veien akkurat. Kursen blir lagt nordvestover i
Irskesjøen og videre nord om Scotland, torsdag 10. mars
styrer vi gjennom Pentlandstredet og ut i Nordsjøen. Hele
tiden under veis driver vi forskjellige øvelser så
turen over Nordsjøen tar uforholdsmessig lang tid, synes
vi da som nå lengter heim. Så endelig, etter et kort
opphold i Rosfjorden på noen timer (aner ikke av hvilken
grunn), fortsetter vi østover og ankommer Oslofjorden søndag
13. mars. Her er det fortsatt vinter og på grunn av isforholdene
på Indre havn legger vi til ved kommunekaien i Horten klokken
1045, noe som passet de fleste av oss meget bra. På kaia
var det samlet mange pårørende som venta på
sine, min kone og lille sønn var der også og gjensynsgleden
var stor kan vite.
Vi blir nå liggende i Horten en
tid fremover, er ute i Oslofjorden enkelte dager for å gjennomføre
forskjellige øvelser, bl.a. kanonskyting, men ellers er
det nå bare rutine. For mitt vekommende så er dette
å få bli liggende i Horten det beste som kan skje,
på denne måte kan jeg få være mye heime
hos familien min. Selvsagt må jeg gjøre jobben min
ombord og jeg må ta mine vakter, men ellers er jeg fri til
å kunne gå heim når jobben er gjort. I neste
to uker har vi det på denne måte, men så lørdag
26. mars klokken 0600 kaster vi loss og styrer nordover i Oslofjorden.
Vi skal besøke hovedstaden hvor sjefen for Marinen, viseadmiral
Johs. E Jacobsen ønsker å hilse på oss. Vi
legger til ved utstikker C klokken 0930, og kolkken 1030 inspiserer
viseadmiralen fartøyet og besetningen, han var nok stort
sett fornøyd, men for syns skyld måtte han påpeke
noe, som her hvor lua ikke sitter som den skal:
Vi får helga i Oslo, ja først
på tirsdag 30. mars klokken 1000 legger vi hovedstaden bak
oss og styrer ut fjorden . Vi er tilbake i Horten igjen klokken
1320, nå kan jeg ikke huske hvordan det ble, men da dette
var min fødselsdag regner jeg med at jeg kunne dra heim
til mine så snart landlov ble gitt.
Etter hvert nå så skulle
skuta vår desarmeres, all ammunisjonen skulle iland, så
også torpedoer og synkeminer. Alle konstablene (elevene)
avgikk etter hvert og fartøyet ble dokksatt, hun skulle
klargjøres for opplag. Selv hadde jeg fått beordring
til jageren KNM Bergen som stuert, og da jeg debarkerte KNM Narvik
30. april 1955 visste jeg ikke at jeg aldri mere skulle tjenestegjøre
her ombord. Etter nesten 20 års tjeneste i den Kgl.norske
Marine ble denne stolte skute med sin heroiske tjeneste både
i krig og fred, utranger og solgt for opphugging i 1961.