Jageren KNM Narvik (2)

 Marineminner  Marine 1  Marine 2  Marine 3  Marine 4  Marine 5
 Marine 7  Marine 8  Marine 9  Marine 10  Marine 11  

Jeg tiltråtte tjeneste ved Sjømilitære korps 4. november 1953 hvor jeg den første tiden tjenestegjorde som kontormann og til dels som kokk i en periode. At jeg fikk denne tjenesten var på grunn av at kona mi skulle ha barn og hun fødte en sønn på våren1954, en stor begivenhet i våre liv og jeg er takknemmelig for at jeg fikk tjeneste i Horten denne tiden. Året 1954 var også et merkeår av en annen grunn, det var det året vi var ferdige med vervingskontrakten, vi hadde nå valget enten å søke fast tilsetting som befal, søke engasjement som befal eller slutte i Marinen. Jeg valgte det første og ble tilsatt som kvartermester (In)II kl pr 1. oktober 1954 og med tjeneste som assistent for fordelings- og mobiliseringsoffiseren ved Sjømilitære korps.

I forbindelse med utløpet av vervingstiden ble det ved Sjømilitære korps utarbeidet en såkalt ansiennitetsliste for kullet med plassering i bransje og kull., vi var 69 mann som fullførte seks års verving. Jeg hadde klart å beholde min plassering fra tidligere som nr 1 i bransje og nr 10 i kullet, differansen mellom min kullkamerat Odd og meg var fortsatt bare noen hundredels poeng, så det ble "close race" og bra var det.

Utpå høsten 1954 fikk jeg min første beordring som befal, jeg ble tilbeordret jageren KNM Narvik igjen, men denne gangen som stuert. Jageren skulle være skoleskip for elever ved Sjømilitære korps som skulle på sitt første skoletokt, hun lå i opplag i Bergen og skulle heise kommandoen den 3. januar 1955 som også var min tilbeordringsdato. Jeg husker det nå ble en hektisk tid med forberedelser til denne min første jobb som ansvarlkig for forpleining av ca 150 mann i flere uker, jeg studerte kostreglementer og vareutvalg sett opp mot meget vanskelige og utilstrekkelige lagringsmuligheter, jeg hadde jo den fordelen at jeg kjente skuta fra tidligere tjeneste. Etter hvert fikk jeg satt opp nødvendige rekvisisjoner på den proviant jeg ønsket å ta ombord, disse ble så oversendt til proviantlageret på Marineholmen i Bergen for klargjøring for levering ved fartøyets kommandoheis.

Mandag den 3. januar 1955 klokken 1020, ble atter en gang kommandoen heist på jageren KNM Narvik. Vi lå altså ved Marineholmen i Bergen og nå startet ekviperingen av fartøyet, før kvelden hadde vi fått fyr på byssene, provianten var kommet ombord og kokkene kunne servere det første måltidet. Det var mange ting som skulle klargjøres de første dagene før elevene skulle embarkere, men onsdag den 5. januar kom så de ferske konstablene, 55 mann med sitt inspeksjonsbefal.

Det var fortsatt mye utstyr som skulle ombord så vi ble liggende i Bergen i mange dager. Elevene skulle jo også bli kjent ombord, samtidig som de skulle lære seg alle rutiner som de ville bli berørt av. Det ble i den forbindelse stadig drillet i de forskjellige ruller, så som brann- havari- og klart skip rulle.

Så da den 20. januar som var en onsdag, var vi klare til å forlate Bergen. Vi kastet loss klokken 1300 og satte kursen sydover, vi skulle først til Marvika ved Kristiansand hvor fartøyet skulle få utført degausingmålinger og vi ankom Marvika fredag den 21. januar klokken 1015. Vi fikk helga her i Kristiansand, ja vi ble faktisk liggende her helt til onsdag den 26. da vi seilte til Arendal for et kort besøk på et par dager, men fredag den 28. var vi tilbake i Kristiansand igjen, men denne gangen fikk vi kaiplass i selve byen. Vi skulle nå klargjøre skuta for utenlandstokt og jeg som stuert hadde forberedet proviantering herfra, så etter en stille og rolig helg ble det en meget hektisk mandag den 31. januar, nå kom den ene bilen etter den andre med forskjellig proviant som skulle stues på de forskjelligste plasser alt etter hva det var. Det å ta ombord proviant er heldigvis på samme måte som ammunisjonlasting, en allemannsjobb i Marinen, så jeg fikk så mange mann til jobben som jeg hadde bruk for, som arbeidsleder fikk jeg nok å gjøre den dagen, her er det poteter i sekker som skal på plass under le:

Jeg hadde som hovedoppgave å bekle stillingen som stuert og sørge for at besetningen ble forpleiet på en forsvarlig måte, men i tillegg måtte alt befal gå vakt. For mitt vedkommende ville det si at når vi lå ved land måtte jeg følle mitt vaktkvarter og gå vakt på dekk, eller jeg kunne bli satt til å lede MP-patruljen iland på det stedet vi lå. Når skuta var i sjøen ble det satt sjøvakter som dreide hver fjerde time, da var vi som vakthavende kvartermestere ansvarlig for at de menige vakter kom på plass samt at vi skulle lede redningsmannskapene som til en hver tid var i beredskap. Oppgaven som MP-leder var det som regel vi yngste av kvartermesterene som fikk, og jeg ble fordelt til et slikt oppdrag mens vi lå i Kristiansand. Det var ikke første gangen jeg hadde denne jobben som gikk ut på å se til at militære mannskaper oppførte seg ordentelig når de var på landlov. Patruljen bestod denne gangen foruten meg selv av fire konstabler som var utstyrt med køller, lederen skulle bære pistol, men denne var bare symbolsk da vi ikke hadde ammunisjon. Rutinen var at vi først skulle melde oss ved den stedlige sivile politivakt før vi begynte patruljeringen i gatene som skulle foregå frem til landloven var slutt. Vanligvis unngikk vi noen særlige konfrontasjoner under disse patruljene, men denne kvelden i Kristiansand måtte vi ta oss av en av våre menige som var tydelig beruset og ikke reglementert antrukket. Han fikk ordre om å rette på antrekket og omgående gå ombord, dette ble ikke etterkommet, derimot sjikanerte han patruljen så til de grader at vi fant det best å bringe han ombord. Han var en stor og kraftig gutt, men karene i patruljen var ikke noen smågutter de heller så med en mann på hver side ble han ført ombord og overlatt til vakthavende. Mens jeg som MP-leder sitter og skriver rapporten hopper imidlertid arrestanten over rekka og løper opp mot byen igjen, patruljen får ordre om å oppta forfølgelsen og om ikke lenge har vi innhentet han. Da han nå setter seg kraftig til motverge gir jeg ordre til patruljen om å bruke køllene og får han ned på gate og får satt håndjern på han. Nå fører vi han til politistasjonen hvor vi ber om å få "husrom" for han over natta og det lot seg enkelt ordne. Det var jo synd på gutten også, som edru var han en flink og arbeidssom gutt, men han tålte ikke å drikke. For denne episoden fikk han landlovsnekt under hele det forestående utenlandstoktet.

Etter hvert så er vi ferdige med klargjøringen og etter å ha bunkret kaster vi loss tirsdag den 1. februar klokken 1458, og styrer ut i Nordsjøen, vi er under veis til Middelhavet. Vi fikk en fin start med lite vind og sjø, det blir under veis øvet på "mann overbord" og flere ganger "klart skip". Så hender det fatale, klokken 1800 onsdag den 2. februar blir det rapportert at vi har fått sjøvann inn på ferskvannstanken vår, det er lekasje i skutesida. Nå er gode råd dyre, skal vi snu og gå tilbake til Norge eller hva? Vi var jo etter hvert kommet nærmere England så det endte opp med at vi gikk inn til Portsmuth hvor vi ankret på reden den 3. februar klokken 1502, og fikk hjelp fra den engelske marinen. Noen klinker i skutesida hadde løsnet og etter noen timers arbeide var vi klare til å fortsette. Vi lettet klokken 1930 uten å fylle nytt vann, det kostet visst for mye, vi hadde jo to evaporatorer ombord som destilerte sjøvann så vi skulle klare oss med det ble det bestemt. Det hadde vel gått bra det hadde det ikke vært for det at etter bare noen få timer streiket den ene evaporatoren, den andre hadde kapasitet bare til det som gikk med til kjelene i maskinen, så alle vannkraner ombord ble stengt. For å få kaffevann måtte kokkene med et meierispann, ned på fyrdørken og aller nådigst få noen liter.

Med godt mot styrte vi nå ut mot Biskaya, om et døgns tid ville vi være i Lissabon hvor vi også skulle få fyldt vanntankene våre. Turen viste seg etter hvert å ta noe lengere tid, vinden fra sydvest øket på og klokken 2400 fredag den 4. var den kommet opp i storm styrke slik at vi måtte legge oss på været. Det ble en meget urolig natt, i bygene var vinden opp i orkan styrke, og jeg med mitt vaktskvarter av unge konstabler, hadde hundevakta . Mange av guttene var sjøsyk, og jeg husker spesielt en , han var fordelt som redningsmannskap og skulle være "stand by" sammen med resten av laget i babord gang under bakken. Han klarte ikke å oppholde seg der og ville absolutt ut på dekk, så jeg visste ikke annen råd enn å surre han fast ved skorsteinen og der stod han under hele vakta. Som vakthavende kvartermester på dekk var jeg direkte underlagt vakthavende offiser som oppholdte seg på brua og som hadde det fulle ansvar for skuta. Utpå natta fikk jeg ordre om å melde meg for vaktsjefen. Jeg "klora" meg opp alle leiderne til bro hvor jeg fikk ordre om å undersøke hva som hadde skjedd på akterdekk da det hadde blitt observert et blått lysglimt der akter. Å komme seg akterover dekket i dette været var lettere sagt enn gjort, men med list og lempe kom jeg meg over til aktre dekshus og derfra kunne jeg observere at flaggspillet vårt med aktre navigasjonslys var slått over bord, det var lampa som hadde gitt det blå lyset idet den forsvant. Jeg kom meg forover igjen ofikk avgitt rapport til vaktsjefen på brua som måtte avfinne seg med at skuta mangla akterlandterne inntil videre, det var jo uråd å få gjort noe med skaden uner de rådende forhold.

Også denne hundevakta fikk jo til slutt en ende, men stormen vedvarte så det ble ikke mye hvile å få da jeg endelig kom til køys. Vi ble fortsatt liggende på været hele lørdagen den 5. februar, men vi fikk etter hvert oversikt over skadene vi hadde pådratt oss da det ble lyst. Motorbåten vår hadde fått slått inn noen bordganger, flåte nr 5 var brukket, bulker i skottet til aktre bysse og luftekanaler til maskinbanjeren og gearrom var slått over bord så her gikk man å vasset i flere tommer sjøvann. Vinden løyet imidlertid utover kvelden, og søndag morgen den 6. februar fikk vi Spanskekysten i sikte og solen skinte fra en nesten skyfri himmel. Hele søndagen ble nå benyttet til å bringe skuta vår i noenlunde presentabel stand igjen etter stormens herjinger. Motorbåten ble reparert med kassebord fra tomme wiskykasser, og det ble ellers flikket og malt over alt selvom vi ikke hadde en dråpe ferskvann å vaske bort alt saltet med.

Mandag 7. februar klokken 1010 fortøyer vi ved Marinekaien i Lissabon og noe av det første som skjer er at vi får vannlekter langs sida og det blir ferskvann å få i kranene igjen, og ikke minst i dusjene. Vi hadde en journalist med på turen og han kunne rapportere heim til avisene at vi måtte barbere oss i selters, sannheten var vel at vi lot være å barbere oss. Nå var vi altså i Lissabon og vi skulle selvsagt bese byen, det ble jo arrangert bussturer og omvisninger for besetningen og vi ble tatt godt imot på alle måter, det var jo et offiseielt flåtebesøk. Jeg for min del hadde jo en jobb å gjøre som stuert og kom i den forbindelse i kontakt med skipshandlere som gjerne ville levere proviant til oss. Dette var jo min første tur i utlandet som stuert og varetilbudet var jo litt anderledes enn hva jeg var vant til, som f.eks. da jeg bestilte husholdningssaft så fikk jeg 25 ltr rødvin. Det var jo ikke noe å lage saftsuppe av, men rødvinen var fin den.

Vi ble liggende i Lissabon i fire dager, men så torsdag den 10. februar klokken 1100 kaster vi loss og styrer ut fra Portugals hovedstad, vi skal videre på vår ferd, vi skal inn i Middelhavet og temperaturen en sommerlig. Vi var innom Gibraltar havn for noen timer den 11. februar, hadde behov for hjelp til noen tekniske reparasjoner, er imidlertid under veis igjen samme dag klokken 2115.

På turen østover i Middelhavet får vi stort sett fint vær, temperaturen er for oss uvant på denne tid av året, men vi tilpasser oss raskt. Det blir gjennomført daglige øvelser og det jobbes både på dekk og dørk for å gjøre skuta vår så representativ som mulig etter all julingen den fikk på Biskaya. Vårt neste mål er å besøke Malta, nærmere bestemt hovedstaden Valletta.

Tirsdag den 15. februar klokken 1000 fortøyer vi i bøye nr 1 på havnen i Valletta, etterhvert får vi så besøk av den norske konsul som det seg hør og bør når et norsk marinefartøy kommer til en utenlandsk havn. Jeg får besøk av skipshandler, her er det først og fremst frukt og grønnsaker som det er aktuelt å proviantere. Vi har ellers funnet ut at det brødet vi baker ombord smaker bedre enn det vi får kjøpt fra land på disse breddegrader. Det ble jo ellers litt tungvint å proviantere her i og med at vi lå i bøye, men det var en hel del spesielle robåter på havna som tok seg av transporten. I den forbindelse må jeg fortelle om de to hundre kilo med hodekål som jeg hadde bestilt, kålen kom ikke sammen med den øvrige proviant, den skulle komme seinere ble det opplyst. Jeg hadde vakt på dekk denne dagen og fikk meg litt av en forskrekkelse da det kommer en robåt opp på sida vår med en enorm last med hodekål. Hele båten var fyldt med kål så det var si vidt plass til mannen som stod og rodde. Jeg hadde jo ikke bestilt slike enorme mengder mente jeg, men vekta var som jeg hadde bestilt, altså 200 kg som etter min erfaring fra Norge ville utgøre et volum på fire sekker. Hodekålen her på Malta var imidlertid ikke så fast som den norske, den ruvet mye mere, derfor fikk jeg store problemer med å finne plass til all kålen. Jeg ble en erfaring rikere på denne episoden med hodekålen, i ettertid synes jeg i grunnen at hele historien var litt morsom, kålen var fin den og den ble oppspist. Det ble jo også min tur etter hvert til å få komme iland og bese byen, jeg kom forresten med på en sight seing til en meget gammel by inne på øya. Denne byen hadde visst vært hovedstad i tidligere tider, her ble vi tatt med ned i noen katakomber som var gravd ut i fjellet og benyttet til gravplass, og fortsatt lå det skjelletter av gamle maltesere i nisjer i veggenne her. Forøvrig ble det både tid til å få kjøre hestedrosje og handlerunde, det var jo viktig å få med seg gaver til de som venta der heime. Til kona mi husker jeg at jeg her på Malta kjøpte en rød, silke morgenkåpe med en drage på ryggen. Motivet var vel kankje mere kinesisk en maltesisk, men jeg syntes det var fint og det ble vel mottatt da jeg kom heim og uten at det ble lagt noe symbolsk i dette med dragen. Vi tok oss også selvsagt tid til å besøke noen av byens barer uten at disse gjorde noe spesielt inntrykk på meg.

Fredag den 18 februar er vårt besøk på Malta over for denne gang, klokken 1030 kaster vi loss fra bøya og styrer ut fra Valletta, vi er nå på vei til Marseilles i Frankrike.

Etter fire døgns seillas i maksvær ankommer vi Marseilles tirsdag 22. februar klokken 1000 og fortøyer ved "Qay Belye" som ligger midt i byen. Nå startet en meget hektisk besøksvirksomhet av byens forskjellige autoritetet som kom ombord, våre offiserer måtte så etter hvert gjøre gjenvissitter, det hadde vel noe med etikette å gjøre. Heldigvis så befant jeg meg i et mere uoffisielt skikt av besetningen så jeg unngikk mye av dette, men jeg måtte delta i ett av disse mottagelsene i land som egentelig var en heller kjedelig afære, for hva skal man snakke med en franskmann om når en ikke snakker fransk og han ikke snakker engelsk, og slettes ikke norsk. Etter hvert fikk vi dette overstått slik at vi mere på egen hånd kunne bese byen, jeg hadde jo også her mine plikter hva angår proviantering, heldigvis snakket skipshandleren litt engelsk slik at vi kunne forstå hverandre så noenlunde og jeg kunne få ombord den provianten jeg trengte. Så etter fire dager i Marseilles kaster vi loss fredag den 25. februar klokken 1300 og setter kursen ut i Middelhavet igjen, vår neste havn er nå Gibraltar for et kort besøk.

Når vi er under veis til en annen havn, med andre ord "når vi er i sjøen", blir det stadig drevet forskjellig slags øvelser. Er det ikke brannøvelse så kan det være øvelse "mann over bord", "forlate fartøy" eller øvelse "klart skip". På denne turen gjennomføres også skyteøvelser mot en bøye som ble satt ut, det skytes med kanoner, men da med redusert kaliber. Nei da, dette er ikke noen ferietur, de unge konstablene har mye å lære om livet i Marinen og her får de det til fulle. Etter hvert har vi kommet ut av Middelhavet og passerer gjennom Gibraltarstredet, vi går til kai i Gibraltar tirsdag 1. mars klokken 0800. Det blir arrangert busstur for en del av besetningen mens vi ligger her, men det blir ikke så lange turen for klokken 1355 kaster vi loss igjen og styrer ut i Atlanteren.

Kursen blir nå satt nordover langs Portugals og Spanias vestkyst og snart er vi ute i Biskaya igjen. Denne gangen får vi bare maksværet over dette beryktede havstykket som på nedturen gav skuta vår ordentelig juling, nå kan alt av arbeide og øvelser foregå uten noen som helst værmessig hindring. Vi kommer etter hvert opp i Kanalen og fredag 4. mars styrer vi inn mot Plymouth hvor vi går til kai klokken 0845.

Her i Plymouth får jeg anledning til å supplere proviantbeholdningene mine, men jeg får ordre om å ta ombord bare det høyest nødvendige da det var dårlig med engelsk valuta, desuten så var det ikke så lenge før vi var heime i Norge igjen. Skipshandleren som jeg handlet med var forøvrig en meget hyggelig og omtenksom fyr, da vi hadde avsluttet handelen kom han med en pakke som han bad meg ta med heim til min kone, han presiserte at det ikke var til meg, han var nok klar over at jeg ikke hadde lov til å ta imot noen form for presanger. Når så pliktene var unnagjort fikk også jeg for en gangs skyld anledning til å delta på en busstur som ble arrangert, nå var det ikke akkurat den mest interessante turen, men vi kom da ut av havneområdet for noen timer.Vi blir liggende i Plymouth til mandag 7. mars, da kaster vi loss klokken 1355, nå skal vi endelig heim til Norge, men vi tar ikke strake veien akkurat. Kursen blir lagt nordvestover i Irskesjøen og videre nord om Scotland, torsdag 10. mars styrer vi gjennom Pentlandstredet og ut i Nordsjøen. Hele tiden under veis driver vi forskjellige øvelser så turen over Nordsjøen tar uforholdsmessig lang tid, synes vi da som nå lengter heim. Så endelig, etter et kort opphold i Rosfjorden på noen timer (aner ikke av hvilken grunn), fortsetter vi østover og ankommer Oslofjorden søndag 13. mars. Her er det fortsatt vinter og på grunn av isforholdene på Indre havn legger vi til ved kommunekaien i Horten klokken 1045, noe som passet de fleste av oss meget bra. På kaia var det samlet mange pårørende som venta på sine, min kone og lille sønn var der også og gjensynsgleden var stor kan vite.

Vi blir nå liggende i Horten en tid fremover, er ute i Oslofjorden enkelte dager for å gjennomføre forskjellige øvelser, bl.a. kanonskyting, men ellers er det nå bare rutine. For mitt vekommende så er dette å få bli liggende i Horten det beste som kan skje, på denne måte kan jeg få være mye heime hos familien min. Selvsagt må jeg gjøre jobben min ombord og jeg må ta mine vakter, men ellers er jeg fri til å kunne gå heim når jobben er gjort. I neste to uker har vi det på denne måte, men så lørdag 26. mars klokken 0600 kaster vi loss og styrer nordover i Oslofjorden. Vi skal besøke hovedstaden hvor sjefen for Marinen, viseadmiral Johs. E Jacobsen ønsker å hilse på oss. Vi legger til ved utstikker C klokken 0930, og kolkken 1030 inspiserer viseadmiralen fartøyet og besetningen, han var nok stort sett fornøyd, men for syns skyld måtte han påpeke noe, som her hvor lua ikke sitter som den skal:

 

Vi får helga i Oslo, ja først på tirsdag 30. mars klokken 1000 legger vi hovedstaden bak oss og styrer ut fjorden . Vi er tilbake i Horten igjen klokken 1320, nå kan jeg ikke huske hvordan det ble, men da dette var min fødselsdag regner jeg med at jeg kunne dra heim til mine så snart landlov ble gitt.

Etter hvert nå så skulle skuta vår desarmeres, all ammunisjonen skulle iland, så også torpedoer og synkeminer. Alle konstablene (elevene) avgikk etter hvert og fartøyet ble dokksatt, hun skulle klargjøres for opplag. Selv hadde jeg fått beordring til jageren KNM Bergen som stuert, og da jeg debarkerte KNM Narvik 30. april 1955 visste jeg ikke at jeg aldri mere skulle tjenestegjøre her ombord. Etter nesten 20 års tjeneste i den Kgl.norske Marine ble denne stolte skute med sin heroiske tjeneste både i krig og fred, utranger og solgt for opphugging i 1961.