Marineminner
"Mine skuter"
Det startet vel egentelig i 1947 da
jeg så en kunngjøring i avisen om at Sjømilitære
korps i Horten skulle ta opp elever for utdannelse til tjeneste
i Marinen. Det hadde jo bare gått to år siden 2. verdenskrig
var slutt, så ennå hadde Forsvaret, og særlig
Marinen på mine breddegrader, et godt renome i folket. Jeg
var oppsatt på å finne meg et yrke til sjøs,
hadde fra jeg var 15 år hatt noen måneder i kystfart,
og under denne perioden også fått erfare resultatene
av krigens ødeleggelser både fra Kirkenes og andre
steder i Finnmark.Jeg meddelte min interesse for utdannelse ved
Sjmolitære korps og fikk tilsendt søknadspspirer
og vervingsbetingelser.
Husker ennå så tydelig da jeg fikk disse papirene,
jeg var så spent på hva mor og far ville si til mine
planer, dette dreide seg jo om å binde seg for hele seks
år. Min mor ble nok ikke så glad, det skjønte
jeg jo, men min far derimot oppmuntret meg til å søke.
Jeg fremmet søknaden og fikk innkalling og mulighet til
å forsøke meg, det var jo opptakskrav som først
måtte gjennomføres før en ble endelig vurdert
for verving.Innkallingen gikk ut på at jeg skulle møte
ved Persaunet leir i Trondheim den 23.juli1948 for legekomisjonen
som skulle vurdere min helsemessige skikkethet.Vi var ca 30 unge
gutter som møtte der fra hele det nordenfjeldseke Norge,
etter en ukes forskjellige tester ble ca 20 av oss beordret å
reise til Horten for å gjennomgå rekrutskole og opptaksprøver
ved Sjømilitære korps. Vi hadde ennå ikke fått
noen uniform så det var litt av en "saueflokk"
som den 2. august s.å. kom iland fra ferga i Horten og ble
stilt opp på fire rekker av en fremmøtt kvartermester
som skulle marsjere oss inn til vår fremtidige avdeling.
Her var vi nå samlet ca 150 forhåpningsfulle ungdommer
som skulle konkurere om ca 100 plasser for verving i seks år
med utdannelse til befal i Marinen, og med mulighet til fast ansettelse
etter endt verving. Etter ca åtte ukers rekruttskole og
teoretiske og praktiske prøver av mange slag var vi ferdigvurdert.
Det store øyeblikk var nå kommet, var vi funnet god
nok til å få verving? Det ble beordret oppstilling
på appellplassen, kompanisjefen leste opp navnene på
de av oss som nå ble innvilget en ukes perm for så
å komme tilbake for å undertegne kontrakt for verving.
Noen måtte desverre reise heim igjen med skuffelsen i bagasjen,
men forhåpentligvis med mange gode minner i ettertid. Jeg
for min del,hadde nå vunnet første etappe på
min militære løpebane, jeg ble vervet for hele seks
år fra 1. oktober 1948 med grad som konstabel III klasse.
Jeg var virkelig glad for hva jeg så langt hadde oppnådd
og jeg var oppriktig stolt av uniformen med dens lange tradisjoner.
Med min tidligere fartstid i byssa, ble jeg vervet på
intendanturlinjen og skulle etter hvert få min fagutdannelse
innenfor forpleining og forvaltning. Det første året
var tildels felles for alle bransjer, det var den såkalte
konstabelskolen, det vekslet mellom allmennfag og militære
fag, men vi hadde også spesielle bransjefag. Etter eksamen
i juni 1949, som jeg forøvrig klarte meg igjennom på
en akseptabel måte, var vi klare for vårt skoletokt.
For første gang skulle vi trå dekket på et
virkelig krigsfartøy, et fartøy som også hadde
deltatt i krigen.
Her har vi så hele kullet som hadde klart seg gjennom
det første skoleåret, og nå skulle friste tilværelsen
på banjeren på en destroyer:
