Jageren KNM Oslo (1)
Etter å ha gjennomført
bransjekurs på en akseptabel måte ble jeg beordret
ombord på jageren KNM Oslo
og embarkerte 5. desember 1949 som kokksmatt (byssegutt).
KNM Oslo var sjøsatt 19. desember
1945 fra Scotts SB & Eng Co Ltd, Greenock, Skottland.
Hennes offisielle fart var oppgitt til 34 knop, deplasement på
2640 tonn utrustet, og hun hadde en besetning på
totalt 241 mann. Bestykningen var 4 stk 4,5" kanoner, 6 stk
40 mm Bofors luftvern, 2 stk 20 mm Oerlicon, 4 stk 21" torpedorør
i batteri og et antall synkeminer. Hun
var i sin tid et meget moderne fartøy med meget stor kapasitet,
innkjøpt til Norge i 1947
og heiste norsk kommando 17. april 1947 i Greenock. Da jeg mønstret på var hun flaggskip
og lederfartøy i Kysteskadren og med sjefen for flåtestyrken ombord på flaggskpet,
det var den gang krigshelten, komandør og senere
admiral, S. Storheil:
Hele Kysteskaderen lå på
den tiden i Horten, det var jo like før jul og etter hvert
ble det juleperm for første pulje hvor jeg var så
heldig å havne. Tilbake mellom jul og nyttår etter
en hyggelig julefeiring hjemme hos mor og far, nå var det
de andre som fikk seg en fortjent permisjon Vi som skulle være
ombord i nyttårshelga led ingen nød, som kokksmattt
i offisersbyssa fikk jeg jo også spesielle fordeler i matveien.
Så var vi kommet inn i året
1950, Kysteskaderen, som foruten KNM Oslo også besto av
søsterskipene KNM Bergen og KNM Stavanger, skulle gjennom
et større oppøvings- program, en såkalt "workup".
De første to ukene ble det gjennomført forskjellige
prøver og justeringer av fartøyene i farvannene
utenfor Horten, men så den 14. januar var vi klare til å
gå. Tidlig på morgenen gikk vi ut Vealøsrenna,
dette var en lørdag og vi var på vei til Arendal
hvor vi skulle tilbringe helga. Vi hadde en hyggelig helg i Arendal
med "åpent skip" for folk til å komme ombord
for å se hvordan vi hadde det, men vi skulle videre, så
mandag morgen den 16. januar fortsatte ferden vestover. Under
veis ble det stadig drillet på forskjellige øvelser,
brann- og havariøvlse, "klart skip" og "mann
over bord" var noen av dem. Etter en uke med base i Rosfjord
og stadige øvelser, fikk vi en helg i sørlandsbyen
Farsund. Vi ankom lørdag 21. januar kl 1105 og både
lørdag og søndag hadde vi "åpent skip".
Farsunds byvåpen
Mandag den 23. januar var vi under veis
igjen, vi skulle vestover til Tananger utenfor Stavanger, vi skulle
etter hvert bli ganske så lei det stedet som skulle bli
vår base i uker fremover. Vi gikk ut om morgenen til øvingsfelt
langt til havs og kom først inn igjen lenge etter at det
var blitt mørkt. Når så landloven bare var
til klokka 2100 og det var en halv time med buss til byen, ble
det til at vi holt oss ombord for det meste. Noen helger i denne
perioden fikk vi anledning til å beøke andr steder,
vi hadde en helg i Stavanger, en i Sauda og en i Haugesund, det
ble da bare fra lørdag formiddag til mandag morgen, så
var det tilbake til Tananger og øvelser igjen. Av disse
besøkene husker jeg særlig besøket i Haugesund,
der ble vi som byens gjester invitert til fest i rådhuset,
så det ble da satt pris på at vi besøkte byen
så det ut for.
Byvåpenet for Stavanger
og Haugesund
Så endelig, 1. mars har alle tre
fartøyene gjennomgått generalmønstring og
fått karakteren bestått, vi forlater nå Tananger
og går nordover, vi skal først til Bergen. Her får
jeg en meget hyggelig overraskelse, idet vi tre jagere kommer
for sakte fart inn mot Marineholmen ser jeg et fartøy ved
kaia der inne med navnet Frameggen, det var jo det fartøyet
min eldre bror seilte med, jeg visste ikke at de da var i Norge.
Vi ble liggende lenge i Bergen, fra 3. til 15. mars så jeg
fikk god anledning til å besøke min bror.
Bergens byvåpen
På vår ferd videre nordover
gjør vi et kort besøk i Ålesund tirsdag den
16. mars, vår skipssjef hørte hjemme her så
det var vel meninga å hilse på familien som var møtt
opp på kaia. Det ble imidlertid en nokså pinelig manøver
som ble utført før vi kom til kai, noe som resulterte
i flere bulker i skutesida, men så er det da godt å
kunne skylde på ufordelaktig vind og strøm. Vi blir
ikke lenge i Ålesund etter dette, samme kveld klokken 2200
går ferden videre mot Trondheim.
Vi hadde passert hjemplassen min et
stykke inne i Trondhjemsfjorden, da jeg som byssegutt ble purret
klokka 0600 om morgenen fredag den 17. mars. Først nå
var det å få fyr på den oljefyrte byssa, noe
som kunne være nokså vrient hvis det var lenge siden
vi hadde blåst den rein for sot. Offiserene skulle jo ha
egg og bacon til frokost, og selvsagt mye kaffe, etter hvert hadde
jo dette blitt rutine, og så lenge det var noenlunde vær
gikk det greit. Var det ruskevær med mye slingring kunne
det være nokså vanskelig å få laget noe
mat i det heletatt, men som regel ble det alltid servert ett eller
annet. I dårlig vær måtte man stemple av alt
som var løst, særlig viktig var det å få
sikret kjelene på byssa slik at maten ikke havna på
dørken. De oljefyrte byssene kunne som sagt være
nokså lunefulle, det hente faktisk at de eksploderte så
sota føk. Da ble det ekstraarbeid med full nedvasking både
av lokalitetene og ikke minst av oss selv. Vi hadde jo ved påmønstringen
fått utlevert tre sett hvite uniformer som skulle være
vårt arbeidstøy og som vi selv måtte sørge
for å vaske, vi skulle jo alltid være reine i tøyet.
Nå var ikke dette med klesvasken det enkleste på et
slikt fartøy, dette var jo før vaskemaskinens tid.
Problemet ble imidlertid løst på den måte at
tøyet ble lagt i vann i en pøs natten over med godt
med grønnsåpe, neste dag ble det skrubbet på
byssebenken og skyllet.Nå kunne det også hende at
vi hadde spesiell avtale med en maskinist slik at vi kunne ha
tilgang til stim, på den måte fikk vi også kokt
tøyet som jo var meget nødvendig en gang i blandt.
Trondheims byvåpen
Så er vi kommet til Trondheim,
klokka har blitt 0900 og vi fortøyer ved Skansenkaia. På
en måte har jeg nå kommet til min hjemby, noen permisjon
for å reise på besøk i mitt barndomshjem var
ikke å tenke på, til det ble det for kort tid, men
det å være i Trondheim var jo nesten som å være
heime. Også her i Trondheim hadde vi "åpent skip"
både lørdag og søndag, trønderne var
også interesserte i å se hvordan et krigsfartøy
så ut ombord. Søndag morgen fikk vi forøvrig
meget selebert besøk, da embarkerte selveste sjefen for
Sjøforsvaret, viseadmiral Danielsen, og klokka 1000 inspiserte
admiralen fartøyets besetning. Admiralen skulle være
embarkert under vårt tokt videre nordover, vi skulle jo
gjennomføre spesielle øvelser oppi Nordishavet som
sikkert var interessant selv for en admiral.
Mandag 20. mars klokken 0001 legger
vi Trondheim bak oss, vi er jo på vei nordover til Nordishavet,
men klokken 1355 samme dag ankrer vi opp utenfor en liten plass
ett eller annet sted på Helgelandskysten, stedet heter Søvik.
det er ikke så mange husene i den lille bygda, men det flaggges
over alt, hvorfor? Etter hvert ble det kjent at dette var fødestedet
til vår eskadresjef, kommandør Storheil. Bygdas store
sønn har stoppet opp med sin marinestyrke på tre
store jagere for å hilse på familie og venner, han
blir satt iland med motorbåten og det er mange mennesker
på den lille kaia for å ta han imot. Klokken 1940
var besøket over, vi lettet anker og fortsatte vår
ferd .
Tromsøs byvåpen
På vår videre ferd er vi
innom Harstad og Tromsø for nærmere ordrer og forberedelser
til øvelse "Snøbyge" som skal være
en konvoiøvelse i Nordishavet, avgår så Tromsø
torsdag den 23. mars klokken 1515, øvelsen er igang. En
slik øvelse er ganske slitsom, det er satt krigsvakter
som engasjerer hele besetningen, og det er stadig "klart
skip". I tillegg så er ikke været det aller beste
på disse brennegrader og på denne tida av året.
Utpå dagen den 26. mars frisker det på og snart er
vindstyrken opp i storm, dette fortsetter hele natten og langt
ut på neste dag, men øvelsen går uforstyrret..
Etter hvert spakner vinden og man får oversikt over skadene:
Skorsteinen til aktre bysse skyllet over bord, likeså akterlanterne
og flaggspill. Skimmeren (sjefsbåten) fikk knekket en del
bordganger og noen leidere er knekket ned og skyllet over bord,
med andre ord bare minimale skader.
Bodøs byvåpen
27. mars er øvelsen gjennomført,
vi går sørover, er innom Ramsund orlogsstasjon som
snarest og ankommer Bodø klokken 0730 tirsdag 28. mars.
Her går sjefen for Sjørorsvaret fra borde, han hadde
vært med under hele øvelsen, han får en salutt
på 17 skudd når han klokken 0815 debarkerer. Vi derimot
skal fortsatt oppholde oss i Nord-Norge, vi går nordover
igjen, besøker Harstad, Tromsø, Vadsø og
av alle steder Bosekopp i Alta før vi endelig vender bauen
sørover igjen. Er også innom Sandnessjøen
og Mo på turen sørover, "åpent skip"
har vi på begge steder.
Så er vi ferdige med Nord-Norge
for denne gang, vi seiler ut fra Mo 14. april klokken 0700 med
Bergen som vårt neste bestemmelsessted. Hit kommer vi 16.
april klokken 1000 og her skal vi bli liggende noen dager for
å klargjøre skuta vår for utenlandstokt, noe
som vi alle ser fram mot med stor spenning. Det vaskes og males,
pusses og flikkes dag etter dag helt fram til lørdag den
22. april klollen 0700, vi er under veis til Portsmouth, England.
Vi ankommer Portsmouth mandag 24. april
klokken 1020, for mitt vedkommende det første besøk
i et ikke skandinavisk land. Dette er et offisielt besøk
så eskadresjefen får mye å gjøre med
å ta imot offisielle personer ombord og gjøre gjenvissitter
iland. Vi andre er mere fri til å bese byen, i dette inngår
selvsagt også besøk i ekte engelske pubber. Vi som
betjener offiserene ombord får imidlertid en ekstra oppgave
under oppholdet, det er innbudt til cocktailparty og det rigges
til med solseil på bakken for å ta imot 150 gjester.
Gjestene skal jo også ha noe å bite i ved siden av
cocktailen så vi får i oppdrag først å
tilberede 750 canapeer, litt av en jobb under så trange
og vanskelig forhold, men vi klarer det. Under selve selskapet
må vi alle trå til som servitører, vi skjenker
cocktail og byr canapeer og alle ser ut til å ha det meget
bra. Etter to timer er selskapet over, gjestene forlater skuta
i høy stemning mens vi som har hatt jobben kan slappe av
med restene, ja ikke bare canapeer. Den siste dagen i Portsmouth
fikk vi anledning til et besøk ombord i Lord Nelsons flotte
skute, H.M.S. Victory og det var virkelig en opplevelse, engelskmennene
er flinke til å ta vare på sin historie og sine tradisjoner.
Vårt besøk i Portsmouth går mot slutten, fredag
den 28. klokken 0900 kaster vi loss og hilser "good-bye"
til H.M.S. Victory den stolte skute:
Under veis til vår neste havn
som er København oppdages at vi hadde fått en "blindpassasjer"
ombord, en katt hadde sneket seg ombord i Portsmouth og var nå
på vei til kontinentet, den måtte jo bare få
lov å bli med. For at vi ikke skulle glemme at vi var på
et krigsfartøy, ble det under hele overfarten gjennomført
forskjellig øvelser med bl.a. stadig "klart skip".
Vi var jo stadig tre fartøyer i følge, søsterskipene
Bergen og Stavanger hadde vi hele tiden i kjølvannet, og
da alle tre klappet til kai ved Langeline i København mandag
den 1. mai klokken 1015 var det rene folkevandringen på
kaia av skuelystne dansker. Som i Portsmouth ble det også
her mange offisielle vissitter både iland og ombord av våre
høyeste offiserer og prominente personer fra byen. Også
her ble det arrangert cocktailparty av samme dimensjoner som i
Portsmouth, men nå hadde vi erfaring og trening så
det gikk meget bra. Husker vi hadde spesielt moro av fruen til
den danske admiralen på slutten av selskapet, hun ble så
betatt av en av messeguttene som serverte og ville absolutt ha
han med seg da hun gikk iland. Admiralen var nok ikke interessert
i å få med noen norsk messegutt, så hennes ønske
ble ikke etterkommet, ikke kan jeg tro at messegutten ville gjøre
danske av seg heller. København er jo kjent for å
være en meget glad by og på landlov besøkte
vi selvsagt mange av de "gladeste" stedene, så
som Tivoli og Nyhavn, jo da vi fikk da med oss det meste. I Nyhavn
fikk "Tato-Jack" mye besøk av norske gaster,
en sjømann skulle jo på den tiden ha sin tatovering
og da måtte jo selvsagt også jeg ha det, ikke bare
en , men to. Mange mente jo at det var veldig dumt å tatovere
seg, men de har ikke plaget meg på noen måte i de
årene som har gått. Etter fire dager var vårt
besøk i København over, fredag 5. mai klokken 0705
tok vi forvell med den glade by og med den lille havfrue:
Nå skulle vi heim til Norge, under
veis ble det oppdaget at katta som vi hadde fått ombord
i Portsmouth hadde forsvunnet, den hadde sikkert funnet seg en
partner i København og foretrukket å bli der, ja
hvorfor ikke. Vi derimot skal til Kristiansand hvor vi ankom lørdag
6.mai klokken 1445. Dette skulle bli vår base i noen dager,
vi gikk ut om morgenen og drev forskjellig øvelser ute
i havet og kom først inn igjen ofte langt på kveld.
Kristiansand var på den tiden en nokså "tørrlagt"
by, skulle du ha deg et glass øl så måtte du
først kjøpe mat, det klarte seg med et stykke brød,
men det kunne bli mange brødstykker som ikke ble spist,
dyrt ble det jo også. De fleste ombord så det nok
som en fordel da vi fredag den 12. mai klokken 2315 kastet loss
for Oslo.
Lørdag 13. mai klokken 1200 går
vi til kai ved utstikker C i Oslo, på en måte har
skuta vår kommet heim og vi blir tatt godt imot i heimbyen.
Det er jo en spesiell begivenhet som skal finne sted i hovedstaden,
rådhuset er ferdig og skal åpnes den 15. mai. I den
anledning stiller KNM Oslo med garde og en avdeling fra besetningen,
stor festivitas selvfølgelig. Samme dag blir en del av
besetningen invitert til en forestilling på Cat Noir og
her er jeg så heldig å få bli med, en fin opplevelse
kan jeg huske. Vi feirer 17. mai i hovedstaden, og på ettermiddagen
inviterer vi til "åpent skip", noe som alltid
er meget vellykket. Fredag 19. mai er vårt opphold i Oslo
over for denne gang, klokken 0605 kaster vi loss og styrer ut
fjorden mot Horten.
Hortens byvåpen
Vi ankommer Horten samme dag klokken
0910 og går til kai ved Krim. Her får vi noen rolige
dager fremover bortsett fra at all ammunisjon må losses
da vi skal i dokk. Onsdag den 7. juni forhaler vi til tørrdokken
og her blir vi ligende helt frem til lørdag den 17. juni.
Det å ligge i dokk med et fartøy er ikke noe trivelig,
så den dagen vi slipper ut er det som om skuta vår
begynner å leve igjen og alt er normalt. Vi fortsetter oppholdet
i Horten, det er flere grupper som gjennomgår kurser på
land og så er det ferieavvikling.
Så er vi i gang igjen, torsdag
den 6. juli klokken 1300 går vi ut Vealøsrenna for
å starte på en nye periode med oppøving. Vi
går til Fredrikstadleira som skal være vår base
en tid fremover, men vi oppererer også ut fra Måkerøyflaket
noen ganger. Det er fortsatt de samme tre fartøyene som
driver disse øvelsene da en stor del av besetningene er
skiftet ut. For oss som har vært igjennom alt dette før
blir det etter hvert nokså kjedelig, men vi må jo
bare stå på. Fra denne tiden husker jeg en spesiell
episode , det er søndag og vi ligger for ankers på
Fredrikstadleira. Kokken i offisersbyssa er på perm så
jeg som kokksmatt har ansvaret for helgens matlaging for offiserene.
I kveldinga kommer det over høytaleren at jeg må
stille hos ekadresjefen, hva nå?, har det vært noe
galt med maten som jeg hadde servert eller hva? Som befalt går
jeg opp til kommandørens lugar, må innrømme
at jeg var nokså spent, banker på og går inn
og oppfører meg som jeg har lært. Kommandøren
sitter der og leser, uten jakke og slips, verdigheta hadde han
hengt i skapet, det lettet litt på stemningen, men hva var
det han ville? Jo da, han hadde vært iland og plukket strandsniler
i fjæra, og nå var det spørsmål om jeg
kunne koke dem. Jeg måtte jo bare innrømme at det
hadde jeg aldri gjort, kunne jo ikke fortelle kommandøren
at der jeg kom fra brukte vi slike til agn. Ikke noe problem,
kommandøren gav meg der og da min første leksjon
i strandsnilekoking, jeg måtte bare ta dem ned i byssa og
skrubbe dem så skulle han komme med det som de skulle koke
i. Han kom ned i byssa, fortsatt i skjorteermene, og helt en god
slump hvitvin over snilene, en smørklatt og så over
varmen. Han fulgte med under kokeprosessen, da de var ferdige
tok han selv delikatessene med til sin lugar for å nyte
måltidet, spisebestikket var i dette tilfellet ganske enkelt,
en stoppenål. Jeg ble tilbudt å smake, men takket
nei til å spise agn, jeg hadde imidlertid lært noe
nytt, samtidig som jeg hadde erfart en annen og mere menneskelig
side ved den ærværdige kommandør.
Vi er tilbake i Horten igjen torsdag
27. juli klokken 1505, det har kommet ordre om frabeordring for
meg, og lørdag 29. juli klokken 1445 skriver vaktsjefen
i loggboka:"1 konst 3. kl (i) avgått til S.M.K ".
Jeg og tre andre intendanturkonstabler fra mitt kull skulle begynne
på stuertskolen i Tønsberg 1. august 1950, noe vi
så frem mot med stor spenning. Vi hadde alle fire lagt bak
oss vår første ordentelige sjøtjeneste i den
bransje vi hadde valgt, vi hadde tjenestegjort på forskjellige
fartøyer, men under noenlunde like forhold. Vi ble jo hele
tiden gitt karakterer for vår tjeneste og innbyrdes konkurerte
vi mot hverandre på en kameratslig måte. Nå
skulle vi videre gjennom skolegang som også var basert på
karakterer, noe som sikkert skjerpet oss til å gjøre
vårt beste.