Fregatten KNM Oslo
Etter en periode med landtjeneste ved
Sjømilitære korps, ble jeg 1. februar 1965 beordret
til tjeneste ved Sjøforsvarets forsyningskommando/Nybygningskontoret
på Haakonsvern. Her gikk jeg inn i organisasjonen Flåteplanen
1960 og fikk som særoppgave å stelle med fregattprosjektet
og materiellfordelinger til dette. Planen var at jeg skulle tilbeordres
den første fregatten av Osloklassen som ble bygget ved
Marinens Hovedverft i Horten. Dette verftet hadde fått oppdraget
med å bygge fem fregatter av denne klassen og den første
som gikk av stabelen den 17. januar 1964, skulle bli mitt fartøy,
KNM Oslo, her på beddingen like før hun settes på
vannet:
Denne stabelavløpningen var en
stor begivenhet ved verftet, til og med Hans Majestet Kong Olav
V var til stede, og gudmoren var ingen ringere enn prinsesse Astrid
som her assisteres av verftets direktør:
Med prinsessens gode ønsker om
hell og lykke på alle hav, gled den flotte skuta pent
og pyntelig ut i sitt rette element.
Utpå sommeren 1965 ble jeg overført
til inspektørkontoret ved Marinens Hovedverft for å
starte med ekviperingen av fartøyet. Jeg skulle være
den første lagerkvartermester på disse nye fregattene
og ta meg av all utrustning som etter hvert skulle ombord. Det
var en meget utfordrende jobb, men også interessant og spennende.
Vi var flere kvartermestere av forskjellige bransjer som var tilbeordret
dette kontoret, og etter hvert ble vi også beordret til
vakter ombord utenom arbeidstiden ved verftet. På denne
måten ble vi meget godt kjent med alle fartøyets
lokaliteter fra for til akter, noe som vi alle fikk god nytte
av i vår senere tjeneste ombord.
Etter hvert som tiden gikk og arbeidet
ombord nærmet seg fullførelse, så vi alle frem
mot overtagelse og påmønstring. Vi hadde startet
på det nye året 1966 og den store dagen for oss var
satt til den 29. januar. Denne dagen var værmessig en meget
kald dag med mye snø, men været hindret ikke KNM
Oslo´s besetning i å still opp til parade for sitt
fartøy. Det hindret heller ikke Sjefen for Sjøforsvaret,
admiral Sørensen som her beordrer flagg og kommandotegn
heist på denne første fregatten:
Og så etter at skipssjefen, orlogskaptein
T. Tofteberg her blir gitt foreskreven honør med pipesignalet
"fallrep" idet han går ombord, var det vår
tur til endelig å få mønstre på skuta
vår.
Fra Marinens Hovedverft fikk vi med
denne hilsen:
Hva slags skute var det så vi
hadde mønstret på denne kalde januardagen: Hun hadde
et deplasement på 1745 tonn fullt utrustet, og en lengde
på 96,6 m og hun var meget slank. Hun hadde bare en propeller
som var drevet av dobbelt reduksjonsgearede turbiner som utviklet
20000 AHK. Den offisielle farten var oppgitt å være
25 knop. Hun hadde en besetning på 122 mann. Bestykningen
bestod av 2 stk 3" US tvillingkanoner, 6 stk 324 mm anti-ubåttorpedoer,
og anti-ubåtraketter type Terne III produsert av Kongsberg
våpenfabrikk Av sensorer hadde hun radar og sonar. Ja og
så var hun ny og spennende.
Hun tok seg veldig flott ut der hun lå med alle flagg
satt til stor flagging, vakter var satt og hun hadde begyndt å
fungere slik et marinefartøy skal fungere. Vi kvartermestere
hadde vel her trukket inn i messa vår som dengang så
slik ut i salongkroken:
Vi blir liggende i Horten noen tid,
det er mye som skal gjennomgåes før vi er sjøklare,
vi skal alle lære skuta å kjenne på alle måter.
Mannskapene skal drilles i de forskjellige rutiner og bli fortrolige
med sine gjøremål, utrustning skal taes ombord og
stues på sine bestemte plasser, det skal provianteres og
bunkers skal ombord. Vinteren har i tillegg øket i intensitet
med ennå mere snø, og kvikksølvet har krøpet
faretruende langt nede på termometeret, -29 grader er ganske
så mye i disse områder. Verkstedet har forøvrig
ikke gjort seg ferdig med utvendig maling, det ekstreme været
hadde jo satt en stopper for det.
For ikke å fryse inne til våren,
kaster vi loss lørdag 12. februar klokken 0851, vi må
ha taubåt for å komme oss ut av Indre havn på
grunn av isen. Vel ute i Oslofjorden blir vi overlatt til oss
selv, vi forserer 20 cm tykk is på vår vei ut mot
Skagerak. Vi passerer Ferder fyr og isen er like vanskelig, klokken
1730 blir det slått stopp i maskinen, sjefen kommer over
høytaleren og orienterer om at vi skal bli liggende og
avvente isforholdene, han uttalte det slik: "Vi skal ikke
presse jenta vår mere nå". Klokken 0800 neste
morgen har isen løst seg opp og vi har kommet ut i åpent
vann, nå går ferden vestover og vi ankommer Haakonsvern
orlogsstajon for første gang mandag 14. februar klokken
1415. Vi fortøyer ved post 6 på Hovedkaien hvor det
etter hvert blir mange skuelystne, vi kommer jo her med Marinens
nyeste fartøy, og Sjøforsvarets forsyningskommando
her ved hovedbasen er jo i høy grad innvolvert i anskaffelsen.
Det blir nå mange lange uker her
ved Haakonsvern, vi blir ganske umiddelbart tatt inn i tørrdokka
i fjellet for at verkstedfolkene skal bli ferdige med malerarbeidet.
Det er ganske kjedelig å ligge i dokk og særlig da
i en tørrdokk som er inne i en fjellhule. Etter en uke
kan vi puste lettet igjen, vi har fått skuta vår flytende
og tilværelsen har blitt så mye enklere. Nå
står ammunisjonslasting på programmet, dette er en
allemannsjobb, men også på dette området er
alt nytt så det tar noe mere tid enn vanlig. Etter hvert
begynner skuta vår å få en viss beredskapsstatus,
men vi skal gjennom en hel masse prøver og tester i ukene
fremover. Vi har til stadighet flere teknikkere og ingeniører
ombord som skal kontrollere og utprøve utstyr og systemer.
For oss besetningen blir det derfor mange og lange kjedelige dager
for det meste stilleligende ved kaien, eller korte turer ute i
fjorden. Etter hvert tar vi oss helt ut forbi Marsteinen fyr og
får en liten føling med Nordsjøen, men det
blir bare korte dagsturer, før kvelden kommer er vi tilbake
ved Hovedkaien igjen.
Slik går ukene, men så fredag
22. april klokken 1200 kaster vi loss, uten en eneste teknikker
eller ingeniør ombord, og setter kursen sydover Grimstadfjorden.
Vi skal få en helg utenom Haakonsvern, vi skal på
vårt første offisielle flåtebesøk og
ferden går til Sandnes av alle steder.
Vi fortøyer ved hovedkaien i
Sandnes klokken 1823 fredagskvelden, landlov ble gitt umiddelbart,
men jeg kan ikke huske om jeg gikk iland den kvelden. Vi kvartermestere
hadde planlagt å avholde vår første messeaften
lørdagskvelden, det ble et meget vellykket selskap med
mye god mat og tilsvarende drikke til. Vi feiret oss selv og skuta
vår uten noen innbutte gjester. Etter oppstilling og inspeksjon
av skipssjefen søndag formiddag, ble det en spasertur i
Storgata dermed var Sandnes opplevet. Utpå mandagen den
25. april fikk vi besøk av sjefen for Sjøforsvarskommando
Sørlandet og sjefen for Distriktskommando Sørlandet,
de høye herrer hadde lyst til å bese skuta vår
og vi var ikke snauere enn at vi tok dem med på en tur ute
på fjorden. Etter at de hadde gått iland i kveldinga
satte vi kursen nordover igjen, vi skulle tilbake til Haakonsvern
og til nye lange og kjedelige uker med testing og utprøving.
Etter først å ha bunkret
mandag den 16. mai, går vi inn til Bergen og fortøyer
ved festningskaien klokken 1400. Jeg er ikke med på denne
seillasen da jeg er heime i Horten på helgeperm. Skuta vår
skal representere Marinen i årets 17-maifeiring i Bergen,
så på nasjonaldagen stiller 95 mann, befal og menige,
til avmarsj klokken 0915. Onsdag 18. mai klokken 0825 er skuta
tilbake på plassen sin ved hovedkaien på Haakonsvern
igjen, og her finner jeg henne etter en hyggelig weekend og kort
17-maifeiring i Horten.
Ennå en ukes tid blir vi liggende
ved hovedbasen, men så tirsdag 24. mai klokken 1600 kaster
vi loss og styrer ut Grimstadfjorden, vi skal til hovedstaden
for å vise oss fram, det ryktes også at byen Oslo
vil adoptere skuta vår som bærer byens navn.
Onsdag 25. mai klokken 1715 ankommer
vi Oslo og fortøyer ved Akershuskaien, blir vel litt skuffet
da det ikke er noen mottagelseskommite på kaia når
vi nå kommer til navnebyen vår for første gang.
Neste dag klokken 0945 får vi imidlertid fint besøk
idet 80 representanter fra regjering og storting fulgt av en hel
del pressefolk kommer ombord. En halv time seinere embarkerer
også Forsvarssjefen viseadmiral F.H. Johannessen og heiser
sitt kommandotegn. Vi kaster loss klokken 1030 og styrer ut Oslofjorden,
våre gjester skal til Horten og vi går til kai ved
Marinens hovedverft klokken 1335. Under veis har de folkevalgte
fått se skuta vår og gjort seg opp en mening om hva
pengene har gått til, de går iland i Horten for omvisning
og ennå mere orientering. Det blir kveld og klokka har blitt
2115 innen de alle er tilbake ombord igjen og vi returnerer til
Oslo og Akershuskaia hvor vi så vidt har passert midnatt
når de siste gjestene går fra borde.
Vi blir nå liggende i Oslo over
helgen, vår forventning om adopsjonsfestligheter blir gjort
til skamme, navnebyen vår hadde knapt oppdaget at vi fantes
til hadde vi inntrykk av. For å gjøre oslofolket
oppmerksom på oss, åpnet vi skuta vår for publikum
mandagen den 30. mai, kan ikke huske om det ble så stor
tilstrømning. På ettermiddagen kaster vi imidlertid
loss klokken 1700 og setter kursen ut fjorden, vi returnerer tilbake
til Horten hvoer vi ankommer klokken 2000 og går til kai
ved Marinens Hovedverft. Her blir vi nå liggende for ytterligere
tester og utprøvninger helt frem til onsdag 8. juni da
vi klokken 0706 kaster loss og styrer ut Vealøsrenna. Etter
å ha foretatt en hel del fartsprøver i Oslofjorden
utover dagen, setter vi utpå kvelden kursen vestover igjen,
vi skal tilbake til Haakonsvern og klokken 1630 torsdag 9.juni
fortøyer vi ved vår faste plass på post 6 ved
Hovedkaien.
Nå får vi noen hektiske
uker med stor aktivitet for hele besetningen, vi skal bringes
opp til topp beredskapsnivå gjennom daglige øvelser
med alle våpensystemer. Øvelsene foregår ute
til havs vest av Marsteinen fyr og vi kommer vanligvis ikke inn
igjen før seint på kveld, enkelte ganger foregår
øvelsene over flere dager. Det blir stadig øvet
på "klart skip" samtidig som det blir gjennomført
skyting med flatbane eller luftvern. Det blir også gjennomført
antiubåt-øvelser hvor det slippes synkeminer eller
angripes med Terne-raketter. Vår siste øvelsesdag
blir torsdag 30. juni, vi går til kai klokken 2052 etter
å ha bestått generalmønstringen, nå skal
vi altså være klare for kamp.
Nå skal vi endelig ut å
seile, starter faktisk alt på lørdag 2. juli. Etter
å ha bunkret både vann og drivstoff, kaster vi loss
klokken 1402 og styrer vestover, vi skal på vårt første
utenlandstokt og ferden går til Shetland. Vi hadde jo vært
klar over dette toktet i lang tid slik at vi hadde fått
tid til også å sørge for å få ombord
lovlige mengder av utførselsvarer av forskjellig slag.
Dette var jo , kall det et "frynsegode" som vi fikk
som bonus når vi skulle på utenlandstokt, alt var
selvsagt klarert med tollmyndighetene for toktets varighet og
besetningens størelse. I tillegg hadde så vi kvartermestere
også gjort noen bestillinger hos en skipshandeler i Scotland
for levering i Lerwick på Shetland. Nå skulle da det
skje at det ble streik i den lokale rutetrafikken mellom Scotland
og Shetland noen dager før vi skulle gå, vi fulgte
derfor spent med hvordan det gikk med streiken. Dagen før
vår avgang fra Norge ble streiken avblåst og vi kunne
puste lettet ut, alt skulle nå ligge til rette for at vi
skulle få de varene vi hadde bestilt nå vi kom til
Lerwick:
Søndag 3. juli klokken 0810 fortøyer
vi ved Victoria pier i Lerwick etter en overfart i maksvær,
og vi blir som alltid tatt godt imot av shetlenderne. Vi i aktre
messe var jo selvsagt spent på om rutebåten fra Scotland
var kommet, den kom imidlertid neste dag og gikk til samme kai
tvers over for oss. Den lokale tollbetjent ordnet alle formaliteter
på en utmerket måte takket være den danske skipshandleren
som fulgte leveransen fra Scotland. Den samme skipshandler hadde
også noe leveranse til offisersmessa, men fra det holdet
ble det skulet litt til hvorfor vi i kvartermestermessa skulle
ha så mye skipskjeks.
Vi hadde forøvrig en fin helg
i Lerwick, men tirsdag 5. juli klokken 0600 kaster vi loss og
styrer ut Bressay Sound, nå skal vi ut for å prøve
sjødyktigheten til skuta vår og vi setter kursen
mot nord for å finne det meste røffe været.
Etter en seillas helt opp til Spitsbergen med havblikk, setter
vi kursen sørover igjen og kommer inn til norskekysten
ved Røst tidlig om morgenen.
Jeg hadde vakt på dekk og kunne
glede meg over den flotte opplevelsen med soloppgangen over speilblankt
hav og de blånende fjellene der inn i øst, vi fant
ikke det røffe været, eller er kanskje skuta vår
en godvæsskute. Vi ankommer Bodø fredag 8. juli og
ankrer opp klokken 1402, seinere går vi inn til Dampskipskaien
og fortøyer klokken 1707 og her tar vi nå helg.
Vi fikk en fin helg her i Bodø, det var jo sommer og
her nord går jo ikke sola ned på denne årstida.
Sammen med et par av mine kolegaer drog vi ut med motorbåten
for å fiske, en hobby som vi ofte dyrket når det var
mulighet til det. Kan ikke huske om vi fikk så mye fisk
denne gangen, men det var fint å ligge der ute mellom holmer
og skjær og bare nyte naturen. Vel, hverdagen var ikk langt
unna, mandag 11. juli klokken 0800 kaster vi loss og styrer ut
fra Bodø havn og setter kursen nordover. Under veis blir
det drevet en hel del øvelser, både skyteøvelser
og øvelser i torpedoangrep, vi blir også selv angrepet
av MTB-er med torpedoer. Alt dette foregår ute i Vestfjorden,
etter hvert kommer vi inn i trangere farvann og ender opp i Harstad
hvor vi fortøyer ved Kullkaia. Blir nå liggende her
frem til torsdag 14. juli , har forøvrig ligget til ankers
her det siste døgnet, men klokken 0900 letter vi og styrer
ut Andfjorden på vår vei videre nordover. Vi er fortsatt
på leiting etter dårlig vær for å prøve
ut skutas sjødyktighet, derfor legges det opp til utenskjærs
seillas nordøstover til Kirkenes som er vårt neste
mål. At vi har fått en godværsskute blir jo
også her bekreftet, ferden går langs egga av
Malangsgrunnen og Fugeløybanken, videre over Nordkappbanken
og Østhavet, hele veien med havblikk og fine sommertemperaturer.
Vi går til kai i Kirkenes fredag 15. juli klokken 1330 og
temperaturen er hele 20 grader pluss.
Første gang jeg besøkte Kirkenes var i 1946,
det var da en krigsherjet by. Jeg seilte dengang med et kystfartøy
som fraktet bygningsmaterialer for gjenreisningen, det var da
nesten ikke et helt hus, folk bodde i kjellerruinene. Nå
var byen forlengst gjenreist, krigens ødeleggelser var
borte og Kirkenes fremstod som en vellstelt og fin by. Husker
vel ikke noe spesielt fra vårt opphold i Kirkenes denne
gang, jo forresten jeg må fortelle at vi også her
drog ut med motorbåten for å fiske, her oppe i Varangerfjorden
måtte det vel vær fisk å få. Jo da, det
slo til ordentelig, fin torsk så mye vi bare klarte å
dra. Vi fikk jo den jobben da vi kom tilbake med å rense
å stelle all denne fisken som ble et flott tilskudd til
messekosten vår.
Mandag 18. juli klokken 0904 kaster vi loss i Kirkenes, besøket
er over og vi setter kursen etter hvert sydover. Vi skal nå
tilbake til Haakonsvern og seillasen foregår utenskjærs
og heller ikke på denne turen finner vi noe dårlig
vær. Det blir derfor en ganske så rask seillas nedover
langs kysten, og vi ankommer hovedbasen torsdag 21. juli klokken
1540 hvor vi selvsagt fortøyer ved Hovedkaien, men denne
gangen ved post fem av en eller annen grunn.
Blir ikke så lenge ved hovedbasen denne gang, alt på
mandag 25. juli klokken 0957 kaster vi loss og styrer ut Grimstadfjorden.
Kursen blir så satt sydover, vi skal til Horten for å
gjennomgå garantiettersyn ved Marinens Hovedverft. Dette
var jo virkelig en gledelig nyhet for oss som bodde i Horten,
nå var det bergenserne som mått finne seg i å
pendle på helgeperm.
Det er en hel del utbedringer og forandringer som skuta vår
skal gjennomgå nå før garantien utløper.
Mye av disse forandringene og utbedringene er et resultat av våre
erfaringer under den tiden vi har seilt skuta, og det tar tid
å få alt gjort. Uker og månter går, vi
får mulighet til å avvikle ferier og nyte ettersommeren
og høsten i Horten. Så er vi klare til å dra,
fredag 14. oktober klokken 0900 kaster vi loss og styrer ut Vealøsrenna.
Kursen blir satt vestover igjen, vi skal tilbake til Haakonsvern,
men vi får helga i Stavanger da vi skal gjennomføre
støymålinger ved degausingstasjonen på Åmøy
før vi seiler videre. Tirsdag 18. oktober klokken 1648
fortøyer vi ved Hovedkaien på Haakonsvern. Dette
blir stort sett plassen vår for resten av året, vi
gjennomfører en del skyteøvelser vest av Marsteinen
og vi driver også samøvelser med andre fartøyer,
både overflatefartøyer og undervannsbåter.
Vi har jo også etter hvert fått selskap av vårt
søsterskip fregatten KNM Trondheim som vi driver en del
samøvelser med. Hele desember måned er vi stort sett
stilleliggende, jul- og nyttårspermisjoner blir avviklet,
og vi går inn i året 1967.
Torsdag 5. januar klokken 0904 kaster vi loss fra hovedbasen,
vi skal nordover og det forlyder at det antagelig blir lenge til
vi er tilbake. Vi ankommer Bodø lørdag 7. januar
og går til jernbanekaien klokken 1051, her blir vi liggende
til over helgen. Klokken 0825 mandag morgen kaster vi loss i Bodø,
kursen blir satt for videre seillas nordover, og på ettermiddagen
ankrer vi opp på Harstad havn, dette skal bli vår
faste ankerplass i mange uker fremover. Vi har kommet hit for
å drive sonarprøver sammen med en undervannsbåt,
går ut i Vågsfjorden om morgenen og kjører
der frem og tilbake hele dagen til vi sent på ettermiddagen
seiler inn til vår faste ankerplass på Harstad havn.
Det er sivile teknikkere og ingeniører som driver disse
prøvene, vi besetningen vi bare kjører båt
og går våre vakter. Vi blir jo etter hvert mere og
mere lei av å bare ligge til ankers, samtidig som vi hele
tiden blir liggende i røyken fra sildoljefabrikken som
etter hvert gjennomsyrer hele fartøyet. Under denne perioden
fant jeg på å anlegge helskjegg, dengang var det slik
at skulle man la skjegget gro så måtte man ha tillatelse
til det. På min anmodning til nestkommanderende ble det
innvilget, men jeg fikk ikke gå iland før skjegget
var presentabelt og dette skulle han avgjøre. At jeg ikke
fikk landlov på noen uker betydde ikke så mye slik
vår situasjon var, det viste seg imidlertid etter hvert
som skjegget vokste til at det lunet godt mot kald vind og sno
under lange deksvakter ute i Vågsfjorden:
Det er ikke så godt å se skjegget, men det er
i hvertfall meg på vakt.
Hun tar seg flott ut forfra også skuta vår, her
ute på Vågsfjorden selvsagt.
Så endelig, etter å ha bunkret onsdag den 8. mars,
kaster vi loss klokken 1555 og styrer ut av Harstad havn. I to
måneder har vi oppholdt oss her, ute i Vågsfjorden
om dagen og så til ankers i samme hølet om kvelden,
det har blitt ganske så ensformig i det lange løp.
Nå er vi under veis igjen og ferden går sydover, men
det skal ta lang tid før lukta av sildolje er luftet ut
av skuta vår.
Vårt første stopp på vår ferd sydover
blir Mosjøen. Årets eskadremesterskap på ski
skal avvikles her så her skal det samles mange fartøyer
både fra Kystvakten og fra Marinen. Vi ankommer Mosjøen
fredag 10. mars klokken 0742 og fortøyer ved aluminiumsverkets
kai. Vi stiller også med lag i mesterskapet, hvilken
plassering våre gutter fikk husker jeg ikke, men vi fikk
i hvertfall et meget hyggelig opphold i Mosjøen. Tradisjonen
tro under slike tilstelninger, så var det kirkeparade på
søndag den 12. mars, vi var ca 60 mann som deltok her fra
vårt fartøy og kirka var fyldt til siste plass. Mandag
13. mars er mesterskapet over og klokken 0803 kaster vi loss og
styrer ut Vefsenfjorden. Vi går helt ut til fiskerigrensen
og følger denne sydover, vi får en frisk tur med
sydvestkuling og stampesjø, men tirsdagskvelden 14. mars
klokken 2200 tar vi fast i bøye nr 3 ved Haakonsvern.
Med unntak av noen turer ut i havet vest av Marsteinen for
kortere øvelser av forskjellig slag, så blir vi nå
liggende ved hovedbasen frem til mandag 3. april. Vi er tidlig
ute, alt klokken 0603 kaster vi loss og setter kursen nordover,
vi skal opp til Vestfjordområdet for å delta i en
NATO-øvelse, ankommer Bodø 4. april og går
til kai klokken 1530. Neste dag klokken 1400 starter så
øvelse Birthex og vi blir en del av Matchmaker Squadron.
Det blir nå stor øvelsesaktivitet på vår
videre ferd nordover, vi utsettes for luftangrep og angrep fra
undervannsbåter. Vi forflytter oss fra Vestfjorden og videre
nordover, er innom Harstad igjen, men denne gang bare for ei helg
og nå går vi til og med inn til kai. Vi er fortsatt
ikke ferdig med øvelsen, mandag 10. april er vi på
vei nordover Vågsfjorden og videre ut Andfjorden. Det er
stadig klart skip og det øves i forskjellige disipliner,
vi ender så via Malangen , Lyngenfjord, Alta, Loppa og Ullfjorden
i Tromsø torsdag 13. april hvor vi klokka 1830 ankrer opp.
Etter en rolig helg i Tromsø hvor vi også deltok
i kirkeparade, er vi så på farten igjen mandag 17.
april. Vi kaster loss klokken 0728 og nå går ferden
sydover, men øvelsene fortsetter sammen med de andre NATO-fartøyene
og vi seiler i formasjon med disse ut i Vestfjorden tirsdag 18.
april. Samme dag ender vi opp i Bodø igjen hvor vi ankrer
klokken 1200, etter de-briefing avsluttes øvelsen klokken
1800.
Vi blir ikke liggende lenge i Bodø, alt neste dag klokken
0812 letter vi anker og setter kursen sydove, vi skal tilbake
til Haakonsvern. Torsdag 20. april klokken 1645 er vi fortøyd
på vår faste plass ved Hovedkaien hvor vi får
et par rolige dager. Hva som var bakgrunnen for den hastige avgangen
husker jeg ikke, men søndag 23. april klokken 1400 kaster
vi loss og styrer ut Grimstadfjorden og setter kursen sydover.
Vi skal faktisk til Horten, gledelig for oss som hører
heime der da vi ankommer neste dag klokken 0750 og går til
kai ved Marinens Hovedverft. Hvor lenge fikk Adam være i
Paradis?, for vårt vedkommende ble det vel så ett
døgn, for alt neste dag klokken 1603 kaster vi loss og
styrer ut Vealøsgapet, vi er på vei tilbake til Haakonsvern.
Onsdag 26. april klokken 1005 gjør vi fast fortøyningene
ved Hovedkaiens post 6 som på en måte har blitt vår
faste plass. Nå skal vi bli liggende ved hovedbasen ganske
så lenge, vi skal gjøre klar skuta vår for
et langt og betydelig tokt, vi skal til Canada, nærmere
bestemt Montreal hvor vi skal representere Norge ved verdensutstillingen.
Dette skal bli et tokt som vi virkelig gleder oss til, det blir
vasket og malt, pusset og flikket, ja vi får til og med
et opphold i tørrdokka slik at hun skal få en skikkelig
"understellsbehandling". På denne måte går
nå dagene som etter hvert blir til uker, men så mandag
22. mai er vi klare, hun skinner som en brud skuta vår da
vi klokken 1658 kaster loss og setter kursen vestover. For anledningen
hadde vi fått en økning av besetningen da marinepresten
embarkerte, samt et filmteam på fire mann, jo dette skal
nok bli et spesielt tokt.
Vi hadde selvsagt sørget for proviant og drivstoff
for turen, tollmyndighetene hade også denne gang klarert
oss ut med tollfrie varer i henhold til toktets lengde. Nå
var imidlertid seilingsplanen lagt opp slik at vi skulle anløpe
Reykjavik på Island, dette gav mulighet for kontakt med
en hjelpsom skipshandler i Scotland med bestilling av diverse
varer for levering ved ankomst Reykjavik. Jo da, alt lå
vel til rette da vi i kveldinga passerer Holmengrå fyr og
begir oss ut i Nordsjøen og utenskjærs seillas.
For en lett nordøstlig bris og pent vær seiler
vi ut i Norskehavet, men så skjer det noe, onsdag 24. mai
klokken 0800 får vi ordre om å stoppe og vente på
nærmere ordre. Hva er det som skjer, på nyhetene over
radio får vi vite at det har oppstått en spent situasjon
i Midt-Østen, kan nå dette ha noe å si for
vårt tokt til Canada? Svaret får vi klokken 1330,
"returner til Haakonsvern". Om vi ble skuffet?, ja,
og til de grader frustrert, hva skjer nå?
Torsdag 25. mai er vi tilbake ved Haakonsvern igjen, her ligger
to av våre nye søsterskip, KNM Trondheim og KNM Narvik
foruten en hel del andre, hvor besetningene står langs rekka
og nærmest mobber oss etter hvert som vi passerer og fortøyer
ved Hovedkaien klokken 1259. Jo da, det må innrømmes
at vi var skuffet over å gå glipp av toktet til Canada
og verdensutstillingen. En annen ting som bekymret oss var alle
varene som den scotske skipshandleren nå hadde skipet over
til Reykjavik og som vi ikke kunne få tak i. Vi blir nå
liggende her ved hovedbasen en tid, ryktene går om forskjellige
andre oppdrag og tokter, situasjonen i Midt-Østen er uforandret
så vi kunne vel godt ha tatt turen til Canada. Etter hvert
blir det så bestemt at vi skal på et tokt til forskjellige
land sydover i Europa, det blir antydet Nederland, Belgia og Frankrike,
som en erstatning for verdensutstillingen.
Mandag 5. juni klokken 0830 kaster vi så loss for å
seile sydover, men først skal vi avvikle noen antiubåtøvelser
med KNM Narvik og KNM Uthaug vest av Marsteinen. Øvelsene
avsluttes klokken 1541 og vi er klare for europatokt, men så
skjer det atter en gang, ordre fra hovedbasen: "KNM Oslo
seiler til Bodø for nærmere ordre", det var
brutt ut krig i Midt-Østen, "6-dagerskrigen"
var igang. Skuffelsen var nå nærmest til å ta
og føle på, men vi forstod selvsagt at i en slik
situasjon var vår plass i de hjemlige farvann. At denne
krigen bare skulle vare i seks dager visste vi jo ikke da, ei
heller hvordan situasjonen ville utvikle seg.
Vi fortøyer ved Jernbanekaia i Bodø tirsdag
6. juni klokken 1755, men alt neste dag etter å ha fått
videre seilingsordre, kaster vi loss klokken 1127 og styreer ut
av Bodø havn. Vår ferd videre nordover er nokså
avventende, vi ankrer over ei natt i Stamsund og så ei natt
i Stokmarknes. Er så innom Ramfjordnes for bunkring før
vi lørdag 10. juni klokken 1352 ankrer opp på havna
i Hammerfest.
Vi får helga her i Hammerfest og vi kvartermestere nytter
anledningen til å stelle istand til messeaften. Vi hadde
jo lagt planer om dette i lang tid, men da skulle det jo vært
i Canada og i den anledning hadde vi lagt opp til en sermini hvor
messemedlemmene skulle slås til ridder av den grå
møllesten. Vi hadde tatt symbolene fra byen Oslos byvåpen
og det hadde blitt laget diplomer og ærestegn som var en
grå smergelskive med sløyfe i Oslos farger, hvit
og lyseblå slik som her:
For sermonimesteren hadde det blitt laget flott kobberhjelm
og fargerik kappe, alt var klart for en høytidelig sermoni.
Vi innviterte sjefen og nestkommanderende til vår messeaften
hvor det ble servert spekemat og dertil hørende mye godt
drikke. Den høytidelige "ridderutnevnelsen" ble
gjennomført av sermonimesteren med assistenter, som med
blottet sabel mot skuldera på den knelende kandidaten, utropte
han til "Ridder av den grå møllesten".
Den første til å knele på den spesielle fine
puta var sjefen, siden fikk også NK den ære og så
de andre som hadde ansienitet nok i henhold til vedtektene, det
var nemmelig utarbeidet ordentelige regler for når man kunne
oppnå den spesielle ære å bli "Ridder av
den grå møllesten"
Sermonimesteren leser her St. Halvards befaling for NK som
her blir slått til ridder av"Den grå møllesten".
Her sermonimestern med de nye ordensbrødre, nå
var det tid for forfriskninger og det ser da ut for at både
Sjefen og NK koset seg:
Jo, det ble en fin og minnerik messeaften, men det var godt
det var søndag neste dag slik at vi kunne hvile ut. Formen
var imidlertid ikke verre enn at vi alle stilte på søndagsoppstillingen
for inspeksjon av sjefen, i og med at vi hadde marniepresten ombord
fikk vi også samtidig overvære andakt.
Så var det denne krigen da, mandag 12. juni klokken
0900 letter vi fra Hammerfest og styrer nordover og ut i Barentshavet,
vi skal vise flagget i våre store nordlige havområder.
Været er rimelig bra, men selvom det nesten er høysommer
så vil ikke temperaturen bevege seg særlig høyt
på termometeret i disse områdene, fra 0 til et par
grader var det beste som kunne oppnåes.
Uansett været så var vårt oppdrag å
patruljere områdene her nord, men fredag 16. juni styrer
vi inn Adventfjorden og går til ankers ved Longyearbyen.
Vi hadde jo håpet å få helga stille og rolig
her, men alt søndag morgen 18. juni klokken 0836 letter
vi og styrer ut Adventfjorden og ut i Norskehavet.
Vi er innom Kvalrossbukta på Jan Mayen på tirsdagen
og avleverer kurerpost til båt fra Forsvarets stasjon her.
Ferden går så videre nord-vestover og opp i Grønnlandshavet
hvor vi møter drivisen, det blir derfor styret i forskjellige
kurser for å unngå isen.
Torsdag 22. juni styrer vi inn Breidfjørdr og ankrer
opp på havna i Reykjavik klokken 0859 og her får vi
da endelig en ordentelig langhelg med helgerutine alt fra fredag.
Vi nytter selvsagt anledningen til å oppleve Reykjavik,
men blir nok noe skuffet da vi etter hvert forstår at vi
nordmenn ikke er så godt likt av islendingen. Vi hadde jo
ellers håpet at vi skulle få ombord varene som vi
hadde bestilt fra Scotland til vårt Canadatokt og som var
kommet hit, men sjefen var ikke villig til dette. Vi letter mandag
26. juni klokken 0755 og styrer ut fra havna i Reykjavik uten
noen varer.
Vi styrer nå sydøstover ut i Nord-Atlanteren,
temperaturen har etter hvert steget noe og været er bra.
Ingenting spesielt skjer under denne vår seillas som ender
onsdag 28. juni klokken 0855 da vi går til kai i Thorshavn
på Færøyene. Her i Thorshavn blir vi ønsket
velkommen og tatt godt imot, nå er det jo ikke så
store byen så det var vel ikke så mye å ta seg
til, men det blir faktisk arrangert sightseeing for oss. Ellers
fikk vi inntrykk av at færøyingene godt kunne tenke
seg å tilhøre Norge, det var faktisk flere som foreslo
at vi der og da kunne anektere Færøyene for Norge.
Dette ble kanskje sagt som en spøk, men jeg tror faktisk
at det lå en aning av alvor bak.
Fredag 30. juni klokken 0800 kaster vi loss og styrer ut fra
Thorshavn. Nå setter vi kursen østover, vi skal heim
til Norge, krigen i Midt-Østen er forlengst over, den varte
jo bare i 6 dager. Etter å ha bunkret ved Slagenstangen,
ankrer vi opp på Langgrunnen utenfor Horten lørdag
1. juli klokken 2012. Det ble umiddelbart gitt landlov og de av
oss som hørte heime i Horten var nok de første i
landlovsbåten den kvelden. Vi fikk nå både søndag
og mandag stilleliggende her, men tirsdag 4 juli klokken 0757
letter vi og seiler videre innover fjorden, vi skal til hovedstaden
vår navneby, hvor vi fortøyer ved Festningskaien
klokken 1100.
Det går rykter ombord om at vi nå endelig skal
bli adoptert av byen Oslo og vi er spente på hva det vil
innebære av begivenheter. Det som skjer er at ordføreren
og formannsskapssekretæren kommer ombord onsdag 5. juli
klokken 1300 for offisielt å adoptere fartøyet. Etter
å ha besøkt sjefen går de så iland igjen
klokken 1330 og det var så hele adopsjonen, hvor ble det
av festlighetene?
Vi blir ikke lenge i Oslo etter dette, alt neste dag som er
torsdag 6. juli, kaster vi loss klokka 0958 og forlater hovedstaden.
Ferden går nå vestover igjen og vi går til kai
neste dag i Wallemsviken ved Bergen klokken 0910. Dette er ved
Sjøkrigsskolen og vi skal fungere som skolens losjiskip
for rekrutter, så her skal vi da bli liggende hele resten
av sommeren, frustrerende fremtidsutsikter for de fleste av oss
som heller kunne tenke oss å seile. Husker disse ukene som
en endeløs grå tilværelse uten å se sola
en eneste dag da det var et sammenhengende regnvær, men
vi var jo i Bergen så vi kunne vel ikke vente noe annet.
Så liger vi her da mens ukene snegler seg videre, de
som er hjemmehørende her i Bergen er selvsagt fornøyde
med denne tilværelsen. Vi får en liten avveksling
i rutinene onsdag 2. august da vi klokken 1315 får ny sjef,
så ny er han jo ikke da det er vår tidligere nestkommanderende
som nå overtar sjefstillingen. Det gjør jo ikke så
mye fra eller til da rutinene fortsetter som før, og det
gjør også regnværet. Men så endelig,
lørdag 23. september klokken 1215 avgår 48 kadettaspiranter,
nå er det håp om at noe skal skje. Vi blir liggende
over helgen, men mandag 25. september er vi ferdige med Wallemsviken,
vi kaster loss og styrer ut over Byfjorden klokken 0907 og setter
kursen mot Haakonsvern.
Vi får nå noen rolige dager ved hovedbasen, men
søndag 1. oktober klokken 1110 kaster vi loss, vi skal
til Horten. Mandag morgen klokken 0950 fortøyer vi ved
Marinens Hovedverft igjen, dette var noe vi som var hjemmehørende
i Horten hadde sett frem til, nå var det vår tur å
kunne gå heim etter endt arbeidsdag. Grunnen til at vi nå
var kommet til Horten var at vi skulle være en slags "fadderskute"
for vårt siste søsterskip, KNM Stavanger som nå
var under klargjøring fra verftet, og mannskapene skulle
bo ombord hos oss. Vår egen besetning var derfor redusert
betraktelig slik at det bare var noen få av oss som hadde
stått ombord fra kommandoheis.
Med unntak av et par dagsturer ute i Oslofjorden, blir vi
nå liggende ved Marinens Hovedverft utover hele høsten.
Personelig hadde jeg ikke så mye imot det da jeg jo var
ved min hjemmebase. Høsten hadde gått over til vinter
da vi tirsdag 19. desember kaster loss klokken 1700 og styrer
ut Vealøsrenna. Dette skulle for meg bli min siste seillas
med KNM Oslo, samtidig som det skulle bli min siste reis med et
marinefartøy. Ferden gikk tilbake til Bergen hvor skuta
mi skulle legges opp for en periode og jeg skulle mønstre
av. Vi kommer tilbake til Haakonsvern onsdag 20. desember og fortøyer
ved Hovedkaien klokken 1520. Torsdag 21. desember klokken 1200
strykes flagg og kommandotegn og hele besetningen debarkerer.
Min aktive sjøtjeneste var dermed kommet til en slutt.
Etterskrift.
KNM Oslo skulle få seile i mange
år etter dette. Hun gjennomgikk mange ombygginger, men den
som forandret henne mest var da hun fikk innstalert rakettsystemet
"Sea Sparrow" midt på 1970-tallet, her er hun
etter denne ombyggingen:
Hvor mange sjømil hun til slutt
fikk pløyet vet jeg ikke, men den 24. januar 1994 kastet
hun loss fra Hovedkaien på Haakonsvern for siste gang, hun
skal vest av Marsteinen fyr for å drive øvelser.
Klokken 1800 melder hun at det har oppstått et maskinhavari
og at hun driver mot land, etter en halv time melder hun at hun
har grunnstøtt. Ved grunn- støtningen omkommer en
av hennes offiserer, men resten av besetningen blir reddet. Neste
dag blir hun dratt av grunnen og tatt under slep, men hennes bunnskader
er så omfattende at hun synker under slepet. Hun blir imidlertid
hevet igjen den 24. april 1994, her ser vi henne under hevingen:
Hun ble nå lagt på
en lekter og slept tilbake til Haakonsvern, en tragisk skjebne
for en stolt skute:
Nå viste det seg at hun hadde
fått så store skader at hun ble besluttet kondemnert.
Hun fant sin endelikt på "slaktebenken", den siste
og beste av alle "mine skuter", et meget trist bilde,
men her ligger hun da, hun ble bare 28 år:
Livbøyen med gangveistativet
kom til rette etter hevingen, og står i dag på Marinemuseet
som et symbolsk minne om et stolt fartøy som desverre endte
sine dager på en så tragisk måte.
