Einvika

Min fjord	Imsterfjord	Slekta	Slektstre	Nordkapp

Nest etter Nordkapp, mitt barndomshjem, så var det Einvika som var mitt hjerte nærmest da jeg var gutt. Her i Einvika bodde min Bestefar og Bestemor-Laura, ja vi kalte henne så da hun ikke var den riktige bestemora vår, men hun var da på alle måter bestemor likevel.

Min Bestefar som var min morfar, het Bernhard Kvale og giftet seg i 1901 med henne som ble min mormor, Stine Utseth, her ser vi dem som brudepar:

De bodde de første to årene i et gammelt hus på et sted kalt Lille-Bystingen som de leide, men i 1903 kjøpte de huset og Bestefar tok det ned med nensomhet. Tømmeret ble så lagt opp til en flåte nede i fjæra og da floa kom opp var flåten klar for å kunne taues. Bestefar hadde aldri noe motorisert fremkomstmiddel på sjøen, han var avhengig av færingen og seige armer til å ro med, så også i dette tilfellet, han tauet flåten som altså utgjorde et helt hus, den lange veien til det som skulle bli Einvika.

Av gården Aune på Åsøya hadde de fått leie dette stedet som dengang var et område med mye stein og nedgrodd av einer. Her landa så Bestefar med flåten sin og her satte han opp huset igjen, de hadde fått et nytt hjem som de naturlig nok kalte Einvika, det var jo beskrivende for stedets vegetasjon. Som leie for stedet inngikk Bestefar avtale med gårdeieren om tre dagers arbeidsplikt pr år.

Det var sjøen som gav utkomme til livets opphold, Bestefar var flere ganger hyret på skuter til Lofoten og flere sesonger drev han fiske fra Sør-Gjeslingan. Utenom sesongene ryddet og brøt han opp ny jord i Einvika, og all den stein han fant i jorda bygde han gjerde av rundt eiendommen og det ble til slutt litt av et byggverk, et minnesmerke om seigt slit og utholdenhet.

Etter hvert som nybråttslandet vokste fikk de plass til potetåker og eng slik at de hadde for til noen sauer. Det ble da behov for uthus, naustet hadde vel kommet opp tidligere da det var båten og sjøen som var forbindelsen med utenverdenen.

Det var nok vanskelig for den lille familien å få endene til å møtes, men det var en verden der ute som lokket med sine rikdommer, Amerika. Det kom brev fra andre som hadde tatt mot til seg og reist, så da det kom tilbud om støtte til reiseutgiftene kunne ikke Bestefar stå imot. I 1906 bestemte han seg for å reise til det forlokkende landet, han tok avskjed med sine tre døtre og sin kone Stine for å finne lykken for dem alle "over there".

I Amerika, nærmere bestemt på en farm i Minesota skulle så Bestefar legge det økonomiske grunnlaget for seg selv og sin familie i Norge, men det gikk ikke slik. Det var dårlig med arbeide der også, og i tillegg ble han etter hvert alvorlig syk, så det ble en vanskelig tid for han. Han fikk nå i hvertfall spart sammen såpass at han kom seg til fotografen og fikk tatt dette bilde som han sente heim til sin kjære Stine.:

Han lengtet nok heim til Einvika og sin familie min kjære Bestefar, for etter at han hadde blitt frisk og tjent såpass at han hadde til reisa tilbake til Norge, kom han heim igjen til jul i 1908. Han tok nå opp igjen sitt gamle yrke som fisker og sjømann i kystfart, dette arbeide var ofte sesongbetonet, så innimellom kunne han få tid til å rydde og bryte mere jord og steingjerdene vokste fra år til år.

Min mormor Stine døde i 1922 bare 44 år gammel og Bestefar ble sittende allene igjen der i Einvika sammen med sin 10 år gamle sønn Selmer, jentene hadde da flyttet ut av hjemmet. Det ble nå en vanskelig tid for han på så mange måter, han savnet selvsagt kona si veldig, men etter noen år, nærmere bestemt i 1926, giftet han seg om igjen med Laura Ramvik som altså ble vår Bestemor-Laura, og her er brudebilde av dem:

Bestemor-Laura ble da en god kone for Bestefar og var nok en hjelpende hånd på så mange måter, her gir hun en hand med i høyberginga:

Høyet måtte bæres inn på lemmen som selvsagt lå øverst i bakken, jo da, det ble nok mange tunge bører.

De to gamle kunne nok ta seg tid til å sette seg ned litt i stua si også, men det var nok bare på søndager eller hvis det kom gjester til gårds:

Kjøkkenet var nok det stedet de oppholte seg mest, her satt Bestefar med sin garnbinding og Bestemor-Laura med sitt strikketøy eller hun satt ved rokken. Bestefar likte seg nok kanskje best når han kunne rusle ned til naustet og stelle med båter og bruk, han hadde to Åfjordsfæringer der og mye garnbruk. Der hadde han også alt sitt brendsel så som torv og ved, det å hugge ved var vel også et nødvendig tidsfordriv. Rart å tenke på forresten at han hadde brendselet i naustet, det ble jo ganske så langt å bære det opp til huset, men han gikk jo den veien likevel så da kunne han vel også ta med noen vedpinner, her er han imidlertid på vei opp fra naustet, men uten ved denne gang:

Denne seige, lille mannen måtte til slutt gi etter for alderdom og sykdom, han levde de siste år av sitt liv på et pleiehjem hvor han døde i 1963 hel 87 år gammel. Han fikk sitt siste hvilested ved Værnes kirke hvor så mange av hans egen slekt før han hadde havnet.

Etter Bestefars død arvet jeg den største færingen hans, den hadde han forøvrig kjøpt av sin far ca 1908, den var ikke ny da, så den antas nå i år 2001, å være godt over 100 år. Sommeren 1964 gjorde vi den første seillas med færingen, og her er vi altså under seil:

Vi måtte jo selvsagt besøke Einvika når vi nå var på tur, selvom ikke Bestefar var der lengere så var jo Bestemor-Laura alltid glad for å få besøk, her er vi nesten fremme på tross av dårlig bør:

Og her lander vi i båtstøa hvor Bestefar så mange ganger før oss hadde landet etter en sjøror i både storm og stille:

Bestemor-Laura ble boende i Einvika noen år etter at Bestefar var død og hun syntes som sagt det var hyggelig å få besøk, her har hun fått besøk av oldebarn, året må vel være ca 1967:

For meg er det også hyggelig å se interiøret i dette rommet som er fra stua i Einvika med klokka, speilet og bilde av Bestefar. I min barndom var det et stort bilde av min mormor Stine på venstre side av klokka der hvor det her er et flyfoto av stedet.

Etter at Bestemor-Laura hadde takket av, det var i 1977, ble Einvika overdratt til min kusine som tok stedet i bruk som feriested, på denne måte ble det fortsatt i familien.

Årene går, men jeg besøker ofte mitt barndomshjem og denne "min fjord". Som regel alltid når jeg er der nord så tar jeg en tur innom Einvika, om jeg nå ikke går iland så ror eller kjører jeg forbi og ser stedet fra sjøen og minnes glade guttedager der hos Bestefar. Gjorde et slikt besøk i slutten av mai 2001, hadde vært ute og fisket på morgenen den 31. mai og tok turen forbi Einvika på veien heim. Stedet hadde gjennomgått en del forandringer med årene, men fortsatt var det for meg den Einvika som jeg mintest.

Fredag 1. juni 2001 hører jeg for første gang sirener fra brannbil på dette stedet, går en tur for å få klarhet i hva dette kan være. Treffer folk som har hatt kontakt med brannmannskapene som er på vei innover fjorden i båt. Det antaes at det er i Einvika det brenner, man kan se røyken over fjella der inne. Etter en tid returnerer brannmennene og kan bekrefte at stuehuset i Einvika er brendt ned til grunnen. Utpå kvelden tar jeg en tur sammen med min bror og svigerinne innover for med egne øyne å se hvordan det ser ut. Det var et trist syn som møtte oss, vi gikk ikke iland, men fra sjøen ser vi den svarte branntomta hvor det ennå stiger røyk opp.