Hjem/Home

 Om meg/about me

 Galleriet/the gallery

 Biblioteket/library

Klikk på kartet og se det større

Klikk her og se kart over Sør-Trøndelag

 

Under et familieråd sent på 80-tallet ble Helge Rønnes og to av hans sønner, Vidar og Terje, enige om å lage et kart over Imsterfjorden i Sør-Trøndelag. Helge er født (30. mars 1931) og oppvokst på Kongensvoll i Imsterfjorden. Og hans barndomshjem - Nordkapp - er nå familiens feriested og paradis. Kartet familierådet ble enig om, hadde til hensikt å inneholde flest mulig av de gamle navn som var kommet til opp gjennom århundrene, og som var i ferd med å dø ut sammen med de opprinnelige beboerne ved fjorden.

Det første kartet som ble laget, var ganske primitivt, men inneholdt de nødvendige navn. For å knytte dette til den historiske virkeligheten, tok Helge kartet for seg, fulgte kysten fra vest mot øst og leste inn på lydbånd de mange minner, navn og fakta som rant ham i hu. Terje tok senere for seg lydbåndene og skrev dem av. Det er denne teksten du finner her.

I 1997 vedtok det samme familierådet å lage et mer moderne kart. Vidar påtok seg oppdraget og resultatet ser du øverst på siden. Det ble trykt i 100 eksemplarer og mange av dem er solgt som souvernir-kart av Kongssaga Kro på Kongensvoll.

Gammelt bilde fra Imsterfjorden. Fotografert fra Innervågen, Kongensvoll og sørover.

Bjørg og Helge Rønnes foran Nordkappstua på Kongensvoll

Og her følger minnene:

Avskrift av lydbånd innlest av Helge Rønnes 1990
(Anm TR = anmerkninger gjort av Terje Rønnes som følge av endringer etter innlesning. Stedsnavn og enkelte personnavn er fremhevet for enklere gjenfinning.
)
Når jeg nå skal gi denne geografisk historiske orienteringen om Imsterfjorden med omkringliggende landområder, så regner jeg med at jeg ikke behøver presentere meg. Dere har vel allerede hørt hvem det er. Stemmen den avslører meg vel sikkert. Vel - Vidar og Terje - vi var jo enige om at da vi satt og lagde kartet i våres i Trøndelag - at jeg skulle forsøke å sette litt tekst til de forskjellige stedsnavnene. Tekst på en slik måte at jeg gir hva jeg forbinder med disse stedene og forteller litt om hva jeg husker og vet om de stedsnavn som vi satte på kartet. Nå kan det hende at dialekten min avslører at jeg har mine røtter i stedet. Jeg kommer sikkert til - mer og mindre - å bruke trønderske ord og uttrykk. Det er jeg nesten nødt til for mange av disse navnene huskes slik vi uttalte dem - altså på trøndersk.
Vi kan jo begynne lengst i sydvest på kartet. Og der har vi Sjursvika - på alminnelige kart står det vel Sivertsvik. Sjursvika det er en liten gård i uttrøndersk målestokk, og som guttunge jobbet jeg der. Han som drev gården da, het Arthur Bjørgan. Kjerringa hans som var fra Sunnmøre, hun het Berte. De hadde fem døtre. Den yngste på min alder. Jeg var mye der, og var nærmest en slags reservesønn for'n Arthur. Det her var under krigen - jeg var 12-14 år - og det var forskjellig slags arbeid jeg var med på. Vi drev med laksnøter om våren. Og jeg var med og sette ut nøtene og ta dem opp igjen . Det kunne være en slitsom jobb i mye dårlig vær langs med landet der ute. Men det var også annet arbeid i land på gården der. Vi var i tovmyra og tok opp torv. Så det var variert arbeid. Hu Berte hu var litt kjip av seg hu da - det var vel sunnmøringen som kom fram i a antagelig - så det var så ymse med matstellet. Jeg hadde vel inntrykk av noen ganger at jeg fikk restan når de andre hadde spist. Men det var jo under krigen det her - og guttunge som jeg var, så var jeg alltid sulten, men hadde det likevel mye bra der.
Om vi nå går tilbake i historien, så var det faren til Arthur som drev gården tidligere. Han het Paul. Jeg husker han som en gammel mann. Han bodde vel mest som jeg husker det hos sønnen sin som bodde på Bystingen som er en litt mindre gård sydvest for Sjursvika. Det fortelles som historie, at da han Paul bygget opp et nytt fjøs i Sjursvika da det gamle brant ned, da det så vidt var ferdig, satte en av sønnene hans fyr på det igjen så det nye brant ned også. Da svor han Paul på at han skulle slåihjæl gutongen. Men guten han berga seg han og det kom opp et nytt fjøs igjen.
Drar vi videre nordøstover langs veien, så kommer vi til Risholmen - ei halvøy - mellom Sjursvika og Skarpneset. Der var det i sin tid en husmannsplass, og jeg husker ikke folk derfra, men onkel til mor, Hans Kvale , var flink til å fortelle historier. Han fortalte om han Kaneles Risholmen og kjerringa som bodde der. De hadde en liten jordlapp og kanskje en sau eller to. De drev som husmenn flest litt på sjøen og arbeid på Kongensvold gård, som var en storgård i datidens målestokk.
Videre kommer vi til den lange fjæra Skarpneset som ligger ut mot Trondheimsleia der sydvestkulingen står rett på, og der det som regel driv i land mye vrak som vi kalte det. Husker som unge at vi stadig var på Skarpneset for å leit vrak, og det var veldig spennanes syntes vi. Jeg kunne stå opp litt ekstra tidlig om morran - så kunne jeg før jeg gikk på skolen gå ut på Skarpneset for å leit vrak. Det kunne være så mangt å finn der. Spesielt under krigen. Det dreiv blant annet i land en hornmine, men den ble heldigvis ekspedert ved at tyskeran kom og sprengt a. Ellers husker jeg fra før krigen da vi for og leit vrak. Da kunne det ha drivi i land noe som turistdamperan som skulle til Trondheim, hadde kasta ut. En raritet som for eksempel en lyspære - eller appelsin fordi den var litt råtten på den ene siden. Men den var ikke verre enn at vi spiste den med god appetitt vi, for appelsin var noe vi bare fikk hver jul. Kunne være litt saltsmak - sjøsmak - men det brydde vi oss ikke særlig om.
Videre oppover Skarpneset, så har vi opp til venstre fjellet som heter Klumpen. Det forbinder jeg med at vi brant sankthansbål der da jeg var gutonge. Det var litt av en stri å bygge opp bålet på toppen der. Vi halet opp rekved fra Skarpneset. Husker at det var ikke alltid så fint vær på sankthansaften. Det kunne være blåst og regn, men likevel var det veldig artig da vi brent bål. Minnes også at det var faktisk enkelte ganga da det ble servert eggedosis.
Når vi går videre ned fra Klumpen igjen, ned på jordene der så er det en raritet på bakketoppen. Det ser ut som en gravhaug og skal visstnok også være det. Den går under benevnelsen russergrava, og sagnet forteller at et russisk fartøy som kom inn, hadde en død mann ombord. De begrov ham oppå Klumphalsen. Vel det er et sagn - vi får ta det som det er.
Når vi går over toppen og ned på andre siden, kommer vi til Klumpvika som var en del av småbruket Bakken som er det første huset vi kommer til langs veien. I dag er dette Sverre Lillengs eie og hytte. Før gikk veien til Kongensvoll gjennom Klumpvika, og vi kan fortsatt se tuftene av veien som svinger opp gjennom den bratte bakken. Den veien gikk videre oppover bakken og inn til Isdammen som ligger over høydene innover der. Derfra ble det skåret is om vinteren, til å is fisk med hele året. Den ble kjørt med hest og slea på vinterstid, og ned på kaia hvor det var ishus. Jeg husker vi var med mange gang, både som gutonge og sea da jeg var med og jobba og skar is.
Utafor Klumpvika har vi merka av Ringholmen, det er holmen som fyrlykta ligger på. Hvorfor det kalles Ringholmen? Ja, er ikke sikker, men antar at før var vågen her avmerka som havn på sjøkart, og da hadde havnemyndighetene satt opp fortøyningspåla - ringa , rundt der det var havn avmerka. Sånn var det også på Ringholmen, og for å vis at det var slike fortøyningspåla, så hadde de malt en svær hvit og svart ring ved siden av. Jeg innbiller meg at det kan ha gitt navnet. Men holmen i seg sjøl har også en form som kan minne om en ring kanskje. Det er fyrlykt ut på der og da jeg var gutonge, var det mors onkel, Hans Kvale, som passet den fyrløkta. Den gangen var det parafinfyrt løkt. Han måtte gjennom hele vinteren ut for å fylle parafin og holde løkta vedlike.
På kartet står det vider Stranda - dit du kjem når du kjem ned bakken. Det første huset du kommer til er Bakken - et lite småbruk. Det er hytte i dag. Tidligere gikk ikke veien rett over jordet der. De hadde faktisk jord nok til ei ku, og jeg husker som gutonge at det bodde ei gammal kjærring der - hu het Elen Bakken. Hu bodde alein, var enke, og hadde altså ei ku, og vi gikk dit for å kjøpe melk. Elen var et veldig koselig menneske. Husker a som ei snill, tjukk rund kjærring med svært hvitt forkle. Så hadde a bestandig noe å stekk te oss gutongan - noe kake eller noe sånt. Men hu hørte veldig dårlig, så vi måtte rop høgt når vi snakke tel av. Så når det var noe ekstra hu ville ha greia på, så måtte a inn i stua og hent hornet sitt - som ei svær pipe ho stakk inn i øret sitt og som vi ropte inn i. Det var veldig spennande husker jeg. Hu Elen hadde fire sønner, og disse gutane var noen ordentlige rabagaster. De var voksne da jeg var gutonge - i alle fall en 20 - 30 år. De var flinke til å gå på ski. Rett utafor trappa på Bakken hadde de laget et stort hopp, og jeg var med flere ganger og hoppa på ski der.
Videre bortover Stranda, kommer vi først til et stort flott hvitt hus. Da jeg var gutonge så bodde skippern der. Han het Anton Ingebrigtsen. Han var en myndig kar og hadde en svær skute som het «Brødrene» - seilskute dette her - den lå inne i Innervågen når den ikke var på tokt. Han dreiv på kysten med fiskeoppkjøp og litt av hvert sånt no. Og kona hans Inga, var bergenser. I dag er det dattera deres, ho Arna som bor der (døde 1996 TR anm.). Det neste huset tilhører Birger Brustol, og der var det da jeg var gutonge faren hans Birger som bodde der med kona og en skokk med onga. Han yngste - var kamerat av meg - tror han var et par år eldre - han drukna utafor Klumpvika i 1944. Disse hadde også et par andre gutonga som var et par år eldre, og de hadde drukna noen år før.
I det neste gamle huset bodde han Hans Kvale. Han dreiv med båtbygging. Fra robåta til større båta - helt opp til en 30-40 fot. Ellers hadde han sitt utkomme på sjøen. Han hadde et par sønner, han Reidar og han Hilfred.
Videre på Stranda har vi Bedehuset, men i det siste huset bodde Olaf .... Han var altmuligmann. Drev som blekkenslager, snekkar og på anleggsarbeid som de fleste andre der.
Når vi går videre kommer vi til Osvaldstua som ligger i svingen opptil Nordkapp. Opprinnelig bodde han Ola Gregersen og kjærringa Pauline. Jeg husker ham som en gammal mann med kvitt skjegg. Huset var mye mindre den gangen. De hadde barn som var flyttet ut da jeg var gutonge. Som gutonger fant vi på alt mulig rart for å tjen noen krona, og om vinteren laga vi soplima. Jeg var også med og laga en sånn liten soplime - mindre enn de andre større gutanes. Så for vi rundt for å sell disse liman. Ho Paulina ville ikke ha de liman som de andre gutan hadde lagd, men hu ville ha den lille jeg hadde lagd. Så jeg fikk ti øre for soplimen min. Da syntes jeg at jeg hadde gjort det veldig godt.
Uttafor Osvaldstua har vi Yttervågen, eller Ytterhavna som ligger mellom fastlandet og holmen på utsia der - Litjholmen. Der var den første kaia i sin tid, og lokalbåten la til ved denne kaia. Litjholmen er ikke fast med landet, det er bare på storfjæra at det er tørt over til fastlandet. Derfor ble det laget en løpestreng fra Valen og over til holmen. På løpestrengen var det montert en kurv som folk måtte sette seg oppi og hale seg fra eller til holmen. Tungvint var det vel også, og en av grunnan til at denne kaia ble nedlagt og en ny bygget på fastlandssia der den ligger i dag. Med ishus og fiskemottak og landhandleri. Da jeg var gutonge var den en som het Kamvik som hadde butikken der - en lang, tynn fyr husker jeg. Siden kom det ei dame fra Kråkvåg, og fortsatte landhandleriet. Frøken Dahl. Jeg var mye hos henne og jobba der. Spesielt i forbindelse med å ta i mot fisk. Den skulle jo ises i kassa og kassa skulle spikres igjen. Så skulle dette sendes med lokalbåten til Trondhjem. Og den jobben hadde jeg mye.
Tilbake til Valen - det er jordstykket mellom fastlandet og Houndneset. Det fortelles at i vikingetia, så kom vikingan i land her, samla seg her for kongen på denne valen eller denne vollen. Derfor navnet Kongensvoll på stedet. Sies det.
Houndneset var det mye sjøfugl som hekka før. Vi var ofte der om våren og plukka måsegg vi tok med hjem og spiste. Kan fortelle en historie derfra: Som gutt ville jeg så gjerne ha en måsunge. Jeg var der tidlig om våren og husker at jeg tok den opp i skinnhua mi og bar den hjem. Da mor fekk sjå den, så var det sporenstreks tilbake igjen med den. Men den hadde gjort sitt fornødne i lua mi. Men den kom tilbake igjen og jeg håper at måsungen ble tatt vel hånd om av mora.
Innpå Innervågen - området mellom fastlandet og Houndneset - som også benevnes som Innerhavna fordi det også er et havneområde eller ankringshavn for båtan før i tiden da det var mye mer skipstrafikk av båter som hadde behov for slik havn (Nå ligger Kongensvoll Marina innerst i Innervågen TR Anm.).
Gården Kongensvoll er en forholdsvis stor gård etter den målestokken som brukes der oppe. Grensa går mellom Sjursvika og Risholmen på den sia, og på den andre sia litt på innsia av Kvennavika. Selve gården ligger oppfor Valen. Selve framhuset lå ikke før der det ligger nå, men litt lenger innom som vi sier, inn mot Innervågen. Men det brann ner lenge før min tid og ble satt opp der det står i dag. Vi kan ennå sjå litt igjen av den tids storhet, for det var en fin alle frem mot framhuset. Og det var mykje hus inn mot Innervågen, som tilhørt gården. Fjøset som vi ser det i dag, det er også nytt siden jeg var gutonge. Det lå nærmere Innervågen. Likeså var det der det nye fjøset ligg, et stabbur som stod på påla. Og det hadde også en stabbursklokk på toppen. Den som eid gården da jeg var gutonge var ein som het Kjørsvik. Det er faren til Randi som eier gården nå. Han var gift med Gudrun som igjen var datter av Joakim og Ågot Halvorsen som var tidligar eiar av gården. Halvorsen og kona husker jeg godt. De hadde tidligar hatt gården og drevet den. Joakim - liten gubbe - han hadde da posten og telegrafen og passa det. Og det lå den gangen i det huset som ligger helt nede ved den nye marinaen ved moloen. Det er broren hennes Randi som har huset i dag. I andre etasjen var det post og telegraf og der var det Halvorsen og kona residerte de sist åran dem levd. Gården ble bortforpakta til den eldst sønn hennes Elen Bakken. Men etter noen år tok Gudrun - dattera hans Halvorsen - tilbake gården på odel, og hu og han Alf Kjørsvik fløtta dit og levd der. De hadde mang unga. Den eldste dattera - like gammel som mæ. Så var det nummer to som var et år øngre, det var han Steinar. Og æ og n Steinar var mye sammen. Jeg var nå mykje nedi gården som vi sa og jeg var med på arbeid overalt både på sjø og land. De drev med laksnøter der også om sommerne og det var en del av utkomme på gården. De hadde en del kyr, og æ og'n Steinar vi hadde jo jobben da om sommarn å gå oppi marka med kyrn. Vi dro avgårde om morran. Hadde med oss matpakke. Dette var under krigen så det var så som så med matpakka, men nokka var det jo. Så var vi i marka hele dagen. Det kunne være så ymse når det gjaldt været. Det er ikke kjent for å være så fint vær bestandig oppi Trøndelag. Det kunne være nokså kaldt og surt der i regnvær og elendighet. Men vi fant på mye rart. Vi gikk jo barbeint heile sommern. Det var kanskje en nødvendighet også for det var dårlig med skotøy under krigen. Når det var kaldt fant vi på når kua skulle slå lens, så passa vi på å stikke beina under og varme oss. Hygienen skal vi kanskje ikke snakke så høyt om.
De andre oppsitteran på Kongensvoll var husmenn under gården. Det var før min tid for husmannsordninga var utdødd, men det hang noe igjen. Så mange av oppsitteran bøgsla tomt for huset sitt på den måten at de måtte arbeide for gården en viss antall daga i året. Men etterkvart kjøpte de seg ut.
Huset heim ja , Nordkapp, har så mange historier egentlig. Det var opprinnelig - der det står nå - drengstua på gården. Drengan som hadde jobb på gården, bodd oppi der. Helst under onnan da de trengt fler folk, hyra dem inn folk. Han Halvorsen satt opp stua som en drengstue oppi bakken. Huset har ellers en omflakkende historie. Så vidt jeg har hørt den så var det opprinnelig - bare sjølve tømmerkassen i huset - seterbu i Råa. Han bestefar min - han Bernhard - har fortalt at han var gjetergut på gården i sin tid, og han var innover der på setra i Råa. Siden ble den fløtta og sto noen år i Storvika, midt på jordet i bakken der. Jeg vet ikke hvem det var som bodd der. Seinar så ble den rivi ned - det var jo lafta tømmer så de kunne ta den ned, merke stokkan og sette opp igjen et anna sted - de fløtta huset inn i Halsavågen enda lenger inn i fjorden. Der stod det antagelig som et beboelseshus i en tid. Så var det at Halvorsen i sin visdom henta tilbake huset og sette opp i Nordkapp. Og navnet Nordkapp, hvor kjem nå det fra? Ja, ikke godt å si, men det påstås at det fikk navnet etter et hotell i Brattørgata i Trondheim. Der var i sin tid et hotell eller et hospits nærmest som ble kalt Nordkapp. Jeg har bodd der sjøl fleire gånga. Og ettersom huset vårt var et gjennomgangshus, nærmest som et hotell, så fikk det navnet Nordkapp.
Når vi er i Nordkapp kan en sjå at jeg hadd itj lang vei til Skolen. Den ligg rett nedafor, 50 meter antagelig. Det var bare å hoppe over gjerde, så var jeg der. Så derfor begynt jeg kanskje ekstra tidlig og. Jeg var med Hermann bror min, han var fem år eldre enn mæ, og når han gjekk på skolen så var æ me, for det var der ongan var. Lærarn var en hyggelig kar og lot meg bli med - Illøkken het'n forøvrig. Da jeg blei med Hermann på skolen var jeg vel en par-tre år, så æ har lang skolegang. Skolen vart oppsatt 1925 tror jeg. Tidligar lå den inne på Åsøyneset, og mor og far gjekk på den skolen. Nyskolen fekk navnet Gimle skole. Det er ikke så mange i dag som veit det.
Vi går innover veien til Innerkaia. Ja vi sa Innerkaia før - nå er det bare en molo der. Men for ett års tid siden hadd vi Innerkaia. Før den kom var det her et tre etasja brygge - hus på påla ut i sjøen. det tilhørt gården og var den gangen en fiskematfabrikk. Det ble i sin tid drevet stort her av Joakim Halvorsen og hans far - husker ikke navnet hans, men Willgohs Halvorsen skal være et familienavn her. Når vi kjem nedover bakken der til venstre, så ligg der i dag en gårdssag (I dag Kongssaga kro TR Anm.). Der var det før butikk og i kjellarn bakeri da gården var i sin velmakt. Jeg husker desse bygningan. Butikken var et tilbygg til det naustet - kall det det da - der gårdssaga er i dag. Før vi kjem til saga - til venstre på jordet var det en stor haga som tidligere lå til det opprinnelige framhuset som lå til høyre der. Opp til høyre på haugen der ligg det et kvitt hus i dag - Bleikvollen. Før var det bleikeplass for tøy der oppe. Før ble fint lintøy lagt ut på fjillrabban for at det skulle bleike seg i sola. Han som bodd der da æ var gutonge hette Arne Andersen, kona hette Anna. Tror det var de som satte opp huset. De hadde tre døtre og en gutt og den øngste dattera har huset i dag som sommersted.
Jeg huser at den store brøgga ble rivi ned like før krigen og så ble det laget ei kai så folk innat tel fjorden hadde en landingsplass her. Det var den gang et aktivt feskarlag inne i fjorden og det var de som fikk satt opp kaia.
Vi går innover langs med stranda og kjem inn til Litjvika som er mye vokse igjen nå. Det var mye jord der før. Det første huset på venstre side er ei høtt som var den første som blei satt opp inne i Imsterfjorden. Opp til høyre ligger det et kvitt hus som tilhørte tanta og onkeln min - Joakim og Jørgine Danielsen. Hu Jørgine kalt vi for gammeltante, for hu var eldst søstra hans far. Og huset er det gamle skolhuset som lå bortpå Åsøyneset, og jeg husker at dem bodd også der. Han Joakim var butikkbetjent for han som dreiv landhandleri på Åsøyneset. Derfor bodd de der ute og jeg huser at jeg var og besøkt dem der. Jeg var ikke så gamle karen antagelig. Huser også at huset ble fløtta inn til Litjvika og satt opp der. Det var nok en god stund før krigen. Æ var med og plukka husmossa til å ha mellom tømmerstokkan i veggan når huset blei satt sammen igjen i Litjvika. Nå har vel den plassen fått navnet Solbakken.
Over veien finner vi huset til dattera hennes Jørgine og han Joakim, hu Marie - altså kusina mi . Hu bor der nå sammen med mann sin han Ottar Jørgensen (døde høsten 1995 TR anm) som igjen er sønn av hu Elen Bakken. De har bodd i det huset siden en gang rett etter krigen.
Nede på neset ligger Midvei, huset til Oddvar Og Anne-Lise Det var Ragnvald - stebroren til far - som fikk satt opp huset etter at han kom hjem etter krigen. Han bodde der til han døde. Han bodde først forskjellige steder, men fløtta inn der på 60-tallet.
Litjvikneset er det hytte nå. Det var hytte nummer to som ble satt opp i Imsterfjorden. Han som eide den, solgte den i 1988 like før han døde. Han fikk hjelp til å sette opp hytta av onkelen min Alf.
Fra Litjvikneset ser vi over til Houndneset, og finner Åbordsneset. Der ligger ei høtt. Eieren er sønnesønn av Joakim Halvorsen som i sin tid eid gården. Innenfor ligger Porkvika - et fint lite sted med ei høtt der og. Den eies av datterdatter av han Joakim. Vi var mye borti den vika som guttonger. Det var mye ærfugl der og vi var der om våren og fann ærfuglegg som var en delikatesse. Det var mye einer borti bukta der og ærfuglen likt å lag seg reir inni einern. Det er fint å bade borti der og fin flynderbotten, så vi var ofte der borte og pika flønder. Vi brukte en vannkikkert så det var lettar å sjå ned på bånn.
Bånd nr to:
Når vi drar ut av Porkvika så har vi Gammelberga på høyresia og Grønneset på venstre sia. Over til Litjvikneset igjen. Vi går opp på veien og følger den innover. Der veien går nedover igjen mot Storvika, hadde vi ungdomshus da jeg var tenåring like etter krigen. Vi hadde danna et ungdomslag i 1945. Jeg var konfirmert det året. Det var en 15 - 20 unge der oppe da. Vi bestemte å bygge ungdomshus og klart det. Vi kjøpt en tyskerbrakke som stod på en av øyan - på Leksa - på dugnad var vi ut og reiv og frakta den heim på flåte som ble slepa av motorbåt. Det ble lagd et kurs av dette og vinteren 46-47 fikk vi som var med på det forskallingssnekkerkurs. Det var en utdanna tømmermann som vær lærer og som hadde ansvar for bygget. Det var en enkel konstruksjon - en lem-brakke - men det måtte gjøres en del snekkerarbeid og murarbeid. Vi hadde mange festa oppe i det huset. Det var bygget en scene og vi fremførte flere sketsja fra scenen - jeg var med i flere av dem. Etterhvert ble det færre ungdom, og til slutt så datt hele huset ned en vinter det var mye snø. Det var vel også en storm med i bildet. Siden ble det fjernet og stedet jevnet.
Inne i Storvika avgrenses ved Storvikneset der jordene slutter. Jordområdet var noe større før, men det ble plantet i en del øverst og der er det granskog. Midt inne på jordet her lå det huset som nå er Nordkappstua. Tidligere var det et landhandleri på Åsøya i huset som står på påla ut i vannet. Stensen het han som drev det. En hard type. Han drev det og diskensprenger var onkelen min han Joakim. Når vi skulle handle, så gikk vi på Storvikneset og kauka over. Da kom de og henta oss med robåt. Enten Joakim eller dattera hans Stensen - Lilli het hu. Så var vi over og handla og så ble vi rodd tilbake. Husker en gang han Hermann, bror min, og æ skulle handle. Det var lenge før krigen. Far var på noe arbeid - noe nødsarbeid som var dårlig betalt. Mor sendt oss avgårde med lapp og en korg til Storvikneset. Vi ble henta og ekspedert av Joakim. Skulle ha noe mel og sånn. Da vi hadde fått lessa opp i korga så kom han Stensen sjøl og sa: Skal dere betal dette? - Nei, sa Hermann, -Du må skriv det på boka. -Her blir det ikke meir skriving før dokk har betalt skylda dokkers, sa han og tok alt ut av korga igjen. Jeg synes den gangen at det var hardt. Men det var vel ikke så godt for han Stensen heller for det var vel mange som skyldt'n penga antagelig.
Om vi ror langsmed Råberga og mot ei lita bukt som heter Råa. Det er et dalføre som går opp der. Om vi går opp der kommer vi opp på ei flate der det ble planta skog tidligere. Der var det ei seter tidligere. Da vi planta trær der var det tufter etter seterhuset. Og der stod opprinnelig Nordkappstua før det ble fløtta til Storvika. I Råa var det som regel et sildgarnsett fra Råbekken og ut på Råhølen. Æ og han Hermann skulle sett sildgarn. Han Hermann skulle sett garna og æ ro. Så tok han endtauet til garnet og kløyv opp på berget der det er ei påle å sett fast tauet i. Så holdt han seg i tauet, men det ga etter og han rasa i sjøen. Men han var god til å svømme og han kom seg opp i båten. Så fikk vi satt sildgarna før vi rodd heim. En annen historie fra samme stedet kan vise hvordan det var med været. Onkelen min, han Alf, han bodd litt lenger inne i Kvennavika. Han dro garn der midt på vinteren under krigen, det var mye snø og kulde. Det var skikkelig blåst, antagelig storm ut på havet. Men noenlunde lunt under fjilla der. Men det var ofte kastvind, og en slik kom og kasta rundt båten. Han måtte svømme i land etter å ha sparka av seg gummistøvlan. Så gjekk han over skogen og fjilla heim igjen til Kvennavika. Det som plagan mest var tobakken som ble ødelagt, for tobakk var gull verdt det under krigen.
Vi ror videre innover langsmed Småvikbergan og kommer inn til Småvikan. Der var det også vanlig å ha sildgarnsett. Husker fleir gonga jeg var med far og satt sildgarn der. Har også hatt sildgarn der sjøl fleire gonga. Om vi går i land og går opp, så kommer vi innpå et skogområde der det antagelig har vært en seter en gang. Der er det et lite tjern som heter Setertjønna. En sommer jobba jeg i Vingvågen og en av mine jobba var å hent kyrn om kvelden. Da hendte det at jeg måtte gå helt innpå her for å hent dem. Da kunne det bli seint før æ kom heim om kvelden.
Vi ror videre og kommer til Monsholsundet, på innsia har vi Kvennavika eller Kvernhusvika som det heter på offisielle kart. I følge min bestefar, han Bernhard, så var det en liten gård i sin tid. De eid mye mark innover og helt opp mot Storvika. Men det ble kjøpt opp av Kongensvold gård. Som navnet sier så var det et kvernhus der, i en bekk som kommer ned fra Setertjønna. Huset som står der nå, er huset til Alf Rønnes, og det blei fløtta fra tvers over fjorden. Det var opprinnelig huset til farfar Sterk-Anders Rønnes. Huset stod på husmannsplassen Ringholet. Onkel Alf fløtta huset til Kvennavika. Der bodde min farmor. Hu Gurina. Jeg husker henne så vidt. Hu døde i 1936.
Monsholmen ligger også her. Vet ikke hva navnet kommer av. Det har vel forbindelse med en eller annen Mons, men om det var en katt eller en mann, det aner jeg ikke. Innafor Monsholmen og fjordstykket mot Kattøya, benevnes som Svaet. Vet ikke hvorfor, men der var garnfiske etter torsk og sei om vinteren. Også etter flyndre.
Så kommer vi til Gulbrandsvika eller bare Vika som vi forkorta det til. Der ligger det en liten, gammel gård. Det var fødested til min bestefar, Bernhard. Hans foreldre - Beret og Rasmus Kvale - de bodde der. De hadde mange barn. Bestefar forteller på et lydbånd at det var ni totalt, men to dødd. De sju som var igjen ble spredt med tiden. En eller to bosatte seg i Amerika. Bernhard var også et par år i Amerika. De andre bosatte seg rundt omkring i fjorden. Det var mest jenter i søskenflokken. Han Rasmus var en svær røslig kar og hans foreldre kom fra Hitra så vidt æ veit. Mener faren hans het Jon. Så Gulbrandsvika er et av slektens rotfester for familien på morsia i Imsterfjorden. Den som sist bodd der og dreiv Vika, var en fetter av mor. De har etter seg to døtre og en sønn, og sønn og den yngste dattera har nå Vika som et feriested. Ellers er det etterhvert blitt fleire hytta innover her, men det har ikke jeg noen kjennskap til.
Videre kommer vi til Halsavågen, gården som ligger innerst heter Halsen. Her var det spesielt fint å fiske etter sild om høstan. Her stod det tjukt av garn helt ut til neset. Og sild og makrill fikk dem. Jeg husker de som bodd i Halsen. Han hette Kristian Halsen. Husker ikke hva ho het. De hadde fem onga, tre sønner og to døtre. All sammen reiste selvfølgelig ut. Det gjorde også foreldra etterhvert. Og gården blei selt til en bymann som brukten som feriested. Men det ble ikke drevet noen jord og etterhvert er husa nesten detti ned. Jeg husker at Kristian Halsen og kona dreiv med geiter og vi kjøpte brun geitost som ble laget der, til jul. Det var ikke så mange andre enn dem som dreiv med geiter. terrenget der egnet seg for geiter. Ellers er det fint oppå der. Videre innover kommer en til et fint fiskevann.
Like etter krigen var jeg med og frakta is fra vatnet ovafor Halsen, og over til Åsøyneset der han Stensen dreiv med fiskemottak. Det var tungt arbeid med de store isblokkan.
Om vi ror ut og rundt Halsaneset kommer vi inn i ei bukt: Sauvika. Navnet tilsier at her har det vært beite for sauer. Men det er også tegn etter en husmannsplass her. Jeg fant en gang i gamle folketellingslister beskrevet at det bodd noen der og vi kan ennå se tufter der.
Videre kommer vi til et stort fjordområdet - Storhølen - et område en kan fiske på. En bukt innafor Halsaneset heter Djupvika, som navnet tilsier var den dyp. Videre innover husker jeg ikke mange navn, men nesten innerst stikker det ut et nes som heter Vorpneset.. Det tilsier at her var det en spesiell lakseplass, en vorpe. Det ble satt ut en spesiell not og så stod de og passa på så de kunne dra igjen nota når laksen gikk inn i den. På innsia ligger en liten gård som heter Elva etter elven som går ved siden av. Ovafor den ligger gården Elveseter som kanskje tidligere har vært seter for Elva. Når det gjelder Elvesetra så var det en eldre mann og kone som dreiv den. Han hette Jo og hans spesialitet var å lage tresko - spesielle tresko. Han var den eneste som kunne lage dem. Jeg gikk bare i sånne tresko fra Jo. (Men han var mest kjent for å kløyve takspon). Vi var livredden Jo. Når han kom roande mot Kongensvoll så kjent vi båten hans. Og da ropten: No kjem æ og tek dæ og gi dæ bank! Og vi trodde jo det og sprang for livet. Husker at jeg sprang hjem, opp på loftet og under senga og gjemt mæ. Han var kirketjener også. Fra Elva og til kirka var det en god norsk mil å ro for å være med under gudstjenesta. Han måtte dra belgen til orgelet under gudstjenesten, Ellers hadde han gravearbeidet på kirkegården. Kjerringa hans husker jeg ikke navnet på. Antagelig er det en av barnebarna som driv gården i dag. De innerst i Imsterfjorden var veldig religiøs før. De så vel på oss på Kongensvoll som hedninga. De kom utover med sitt budskap som de prøvde å gi oss på tilstelninger på Bedehuset.
Videre kommer vi til Feneset - som har noe med fe å gjøre. Ut på neset der lå i sin tid det eldste landhandleriet der. Det ble drevet av August Imstern - fetter av min mor - en svær tjukk gubbe med svær bart. Husker ham som en koselig type. Da han falt fra overtok en av barnebarna som gjorde om til selvbetjeningsbutikk. Men ikke lenge etter gikk den konkurs. Da hadde August drevet den i minst 50 år. Det er flere hus innpå Fenes. Det var skole der i sin tid. Den største gården heter Fenes. Han som driver der nå er sønn av Ingebregt og Elisabeth som dreiv den da jeg var guttonge.
Videre kommer vi til en liten plass som heter Myra som eies i dag av en tremenning av meg - han Arnt. Han overtok den etter besteforeldrene sine - han Lars og ho Juliana Myra. Vet ikke om de het Myra til etternavn, men de ble nå kalt det. Jeg mener å ha hørt at de egentlig het Olsen. Hu Juliana var datter av Rasmus Kvale og født i Gudbrandsvika. Han Lars seilte mye til sjøs på sine yngre daga. Husker at han på eldre daga røkte på en krumpip, men at han ikke klarte å stapp og tenne pipa. Det måtte Juliana gjøre for'n. Så satt'n bare å røyka krumpip og så ut igjennom vinduet.
Så kommer vi til nok en liten gård som heter Strupen. I dag tror jeg ikke den drives, men da jeg var gutonge så var det Jo og Kristine Strupen som bodd der. De var gudmor og gudfaren min. Jeg husker dem som gamle folk. Han Jo med langt kvitt skjegg. Hu Kristine var også datter hans Rasmus Kvale. De hadde to sønner: August som dreiv butikken, og Julius som tok over gården. Han var gammel ungkar, men på sine gamle dager fikk han fatt i ei kjerring og hu var faktisk fra Horten. Hu satt igjen på gården etter at han falt fra. (TR anm: I følge brev fra Toril Imsteren 20. januar 2006, het kvinnen Olga og var fra Tinnegrend i Telemark). Jeg husker en historie om Jo og Kristine. Som gutonge var jeg med mor innover der og besøkt dem. Hu Kristine visste ikke hva for godt hu skulle gjørra for mæ, æ var jo gudsønnen hennes. Jeg fikk mye godt å spise og da vi skulle dra kom Jo og ga meg en fin stråhatt som han hadde hatt på sine unge dager. Jeg synes den var veldig flott. Og da vi kom hjem og skulle gå opp fra sjøen, så kom det noen ungdommer som skulle ha det gøy med meg. Den ene tok tak i bremmen på hatten og dro den nedover øra på meg, slik at jeg stod med bremmen rundt halsen som en prestekrage, mens pullen stod igjen på hue på meg. Jeg blei selvfølgelig veldig lei meg for det.
Neste gård er Emstra (Imsteren), (TR anm: Avsnittet om denne gården er endret som følge av brev fra Toril Imsteren 20. januar 2006) som har bra med utmark. Det var den gården han Jo Strupen kom fra. Han var odelsgutten der og skulle egentlig hatt gården. Men så forelskan seg i hu Kristine. Strupen ble fradelt Imsteren som eget bruk. Søsteren Johanna overtok hovedgården sammen med sin mann Morten. Han var fra Hemne. Sønnesønn Øyvind tok så over gården. Neste eier ble Tormod, Øyvinds sønn. Han er litt eldre enn meg. Jeg var der en del som gutonge. Han hadde to brødre. Faren het Øyvind Imstern. Under krigen var han forretningsfører i forsyningsnemnda. Han har også hatt flere kommunale verv.
Så drar vi utover fjorden igjen, men følger landet på østsia. Vi kommer til et sted som heter Kjeholet (TR anm: Benyttet som sommerbeite for geitekillinger, i følge Toril Imsteren) og Trollhanen. I denne bukta er det en bratt fjellhammar som går rett ned i sjøen. Den er rød i steinen og innbrent i fjillet, helt ned i sjøbandet, kommer det en slangelignende figur opp igjennom fjillet. En slags dragehode kanskje. Denne tegninga har fått navnet Trollhanen. Et gammelt sagn forteller at en trollhane holdt til borti fjillet her. Den var spesiell for den likte ikke Storhølen. Han ville dra fjorden sammen. dermed slo han beinet fast i andre sia for å dra fjorden sammen. Men det gikk ikke så bra, for akkurat da han satte i gang kom sola opp og dermed gikk Trollhanen i stein. En annen figur i fjellet er er ei gammel kjerring. Hu er svartkledd og sitter med et kvitt strikketøy i fanget. Det er vel fantasien som har funnet ut at ho ser slik ut, og jeg har ikke noe spesiell historie eller sagn til figuren.
Vi kommer til Ramsvika -en liten gård inne i en vik med to små holma utenfor. Han som eid Ramsvika da jeg var gutonge het Arne Ramsvik. Som så mange andre her inne var også han på hvalfangst flere sesonga. I 1939 var han også ute og var ute til 1945. Under krigen som kvartermester i Marinen. Da kom han hjem med en engelsk frue til Imsterfjorden. Arne døde før kona Helene. Da Ramsvika ble solgt så var det til byfolk som bruker det til sommersted. Videre kommer vi til bukta Litjramsvika og der har det ikke vært noe hus så lenge jeg kan huske.
Neste stedet er Rønneset - en liten gård som ligger i en bratt bakke med forholdsvis mye dyrka jord til å være inne i fjorden her. På denne gården vokste min farfar opp. Han kom hit på legd. Han var født utenfor ekteskap i Hemne - i nabokommunen. Så ble han satt bort på Rønneset. Han var heldig kanskje han Anders som ble nærmest behandla som en sønn. Det fortelles at det var Anders og bikkja på gården som trilla det meste av steinen i jorda ned til fjæra. Da han ble voksen, så giftan seg med ei som bor litt lenger øst - I Slavikan. Så slo han seg ned på Rønneset i ei bukt som ble Kalt Ringholet. Der bygget han seg hus og han hadde tre unger med den første kona. Den ene - Anton - ble gift med ei i Stavanger og hadde to døtre med henne. Men han reiste til Amerika og blei borte. Han Einar - halvbroren - fortalte da han var hjemme i 1956 at han hadde hatt kontakt med ham i 30-åra. Den andre het Jon og kom til Trondheim. Han ble stamfar til de med Rønnes-navnet der - blant annet Kåre Rønnes. Han hadde ei datter også. Så døde kona til Anders. Og han gifta seg omigjen med Gurine. - min farmor. De hadde mange onga. Den eldste var Jørgine. Nummer to tror jeg var han far. Så var det tante Mortina som bodde på Orkanger til ho døde. Så var det Alf som fløtta huset over fjorden. Så var det Ove som var yngst. Men selv om det hadde det smått og dårlig, så tok dem til seg en gutt, og det var han Ragnvald. Han kom vel antagelig fra et barnehjem eller noe slikt. Han vokste opp som en sønn inne i Ringholet. Og fløtta vel også med til Kvennavika da huset ble flyttet. Han Sterk-Anders dreiv sjøen. Foruten færinga hadde han en fyring - en større båt - som han dreiv på sildefiske og slikt. Min far har fortalt om hvordan de seilte med råsegl på fyringen når de skulle på sildefiske. Langt avgårde om høstan. En gang de var på ursjøen. De måtte ro langt på utsia av Bjønnøya og far var i tenårene og var med for å andøv. Uer fiskes på store dyp og da er det viktig at man holder mea, at båten ligger på samme plassen ut fra bestemte merka på land. Det var jobben til far. Så hadde han fått en stor kvise på ryggen, akkurat på beltestedet, og det var gått verk i den store kvisa. Han satt og rodd og beltet gnissa mot kvisa, så det gjorde ekstra vondt. Far satt med ryggen mot farfar, og til slutt ble gamlingen lei av ynkinga fra gutungen, så han reiv opp skjorta til far, tok tolakniven sin og kjørten inn i kvisa så verken spruta. Da ble han kurert.
En annen gang på uersjøen så hadde far vel som ungdom flest vært ute og festa litt kvelden i forveien, så han var trøtt og sliten. Men måtte opp tidlig om morra likevel og være med på uersjøen. Så lå de der i solsteika og han andøvd og passa på mea. Så duppan av på tofta, da tok gubben bladvotten sin i sjøen og dro'n rundt øran på gutongen så han våkna. Historien er nok riktig, men han var ikke umulig han Sterk-Anders, men ville at også andre skulle stå på når han selv gjorde det.
Det er mange historier om hans styrke. På Kongensvoll drev de som nevnt feskmatfabrikken på brøgga i Innervågen. Store båta kom opp med sild og salt og forskjellig. Så lå de der og lasta fra brøgga, tynna som de tok ombord i båten. Ei tynne tar cirka 200 liter og har vel sin vekt etter det. Kanskje jeg juger når jeg sier 200, men allright vi kan slå av til halvparten - 100 liter - så er det også mye. Han farfar stod på ripa til denne båten, og så kom tynnan rinnan, han tok tynna og løftan ned på dekket. Så kom'n Halvorsen og begynt å kjeft på detta, han syns at det kunne gå litt fortar. -Du kan jo ta tynna sjøl, svarte han Sterk-Anders. Og han Halvorsen hadde prøvd det, men han rekkan ikke. Halvorsen hadde trudd at tynnan var tom, men faktum var at de var full av salt. Så 100 kilo salt løfta altså gubben rett fra kaia som lå i hodehøyde på'n og ned på dekket. Det fortelles også at han bærte ei halv-tynne under kvar arm når han skulle laste i færingen. Han levde et forholdsvis langt liv - gubben - han ble omlag 70 år. Det var sikkert et hardt liv han hadde levd. Han døde på 20-tallet en gang - første halvdel.
Tilbake til Rønneset igjen. Det var flere legdguta som vokste opp der. En til var noe eldre enn farfar. Han het Daniel og var så umulig, så han ble kalt for Troll-Daniel. Da han var blitt stor nok - 14-15 år - så forsvant han til sjøs. Noen år seinar så la han farfar ute på Leksflua i fjorden og fiska storsei ein sommar. Så kom det inn fjorden en svær damper på vei mot Trondheim. Den stoppa opp da den passert flua og da viste det seg at det var Troll-Daniel som var skipper ombord. Han kjent igjen han farfar og de hadd en prat der. Så det ble virkelig noe av Troll-Daniel.
Da jeg var gutonge var jeg en del på Rønneset, for de som eid gården da var Einar og Kristine Rønnes. De var ikke i familie med meg, men het Rønnes etter gården. Einar var sønn av en Sivert og ho Anna Rønnes og de hadde to døtre og en sønn. Sønnen var på min alder og het Sivert han også. Jeg var mye hjemme hos dem og var der noen daga når jeg først var der. Dette var særlig under krigen.
Rønnessoinnet var en god fiskplass fordi fisken som skal ut og inn av fjorden må passere dette soinnet. Men før vi forlater Rønneset og den indre del av fjorden må jeg si litt mer om Storhølen. Jeg har ingen gode minner om Storhølen. Jeg forbinder det med noe kjedelig, kaldt og lite hyggelig. For under oppveksten så dreiv far mye på sjøen og fiska til vårt opphold, og vi gutane - særlig jeg - måtte være med å andøve. Det foregikk gjerne på Storhølen. Den uka jeg var fri på skolen - jeg gikk på skolen annenhver uke - så måtte jeg være med på sjøen og andøv. Om vinteren vekte far meg halv fire, fikk spist litt av det vi hadde. Det var dårlig med brødmaten - det var den råe kaka som mor lagde. Det var så dårlig mel så det ble en sånn rå-rand inni kaka eller brødet. Etterpå var det til å hale og ro fra naustet og innpå Storhølen. Var vel der på femtia om morran. Så var det å ligge å andøve mens far hila. Det var mye fisk innpå der da. Men ofte var det kaldt og dårlig med klær hadde vi. Det kunne ta mang tima. Far hadde den uvanen at han aldri skulle ro først fra fiskeplassen. Han skulle være den siste så det var ingen andre som lå så lenge som vi lå hadde jeg inntrykk av. Det var nok riktig også, for det var ingen annen båt å se når vi rodde hjem i tolvtia om dagen. Og det hadde med sjøen å gjøre - jeg husker ikke riktig - men det var enten på fallet eller på fløinga det var best innpå der. Men det var å ligge å ro og ro hele Storhølen rundt i en passe fart. Jeg satt gjerne og så på etterhvert som sola kom lenger og lenger ned i lia på vestsia av fjorden og så frem til at den kom ned til oss så det ble litt varmare. Så jeg har ikke hyggelige minna fra Storhølen. Men i ettertid har jeg ikke hatt noe vondt av det. Vi fiska godt der og det var vel det som berga oss under krigen. Vi spiste mye fisk, lever og rogn.
Om vi ror over Rønnessoinnet fra Rønneset kommer vi til Kattøya. Det er ei stor øy og et par mindre holma. Der var det en oppsitter. Jeg kjenner ikke historien langt tilbake, men de som hadde eid øya før min tid var Olaug Furru og mann hennes som jeg ikke husker navnet på. Han var død lenge før min tid, men ho Olaug huser jeg. Da jeg var gutonge bodde hu borti Kleivastua - den som lå rett opp til høyre når vi kjem opp til Skolen. Da var ho ei gammel dame og jeg hjalp a med å hogg ved og bæra vatten. Hu hadde bare et øye, men ikke noe glassøye. Det var bare et høl der, så ho var veldig spesiell. Hu testamenterte bort huset sett te mæ, men etterhvert kom a på forsorgen og testamentet var vel ikke helt juridisk, så det blei ikke noe hus på mæ. Det var kommunen som overtok.
På Kattøya var det ho Olaug og mannen som dyrket opp jorda. de hadde ei ku og noen sauer. De hadde et utkomme med det ved siden av fiske. Da ho fløtte etter at han døde, så kom det en familie som het Kvernstad tilfløttande. Mann og kone - jeg husker ikke fornavna - men Kattøykall'n og Kattøykjerringa kalt vi dem. De hadde tre sønner og ei datter (Mary Charlotte TR anm). De drev stort sett sjøen, men dreiv også med sauer. Da de gamle falt fra fløtta gutane bort derfra. Noen langt avsted, men i alle fall ein sønn bor på Fenes. Og de eier øya fremdeles, men husa de er nå forfallen. Et typisk fraflyttingssted. Det er en veldig fin plass en godt kunne tenkt seg - om en ikke hadde hatt noe annet da - som et sommersted.
Vi forlater Kattøya og drar videre ned Tyskøysoinnet og vi har da på høyre sia Tjeldskjæra - området på fastlandet innafor Tyskøya. På Tyskøya var det også en liten gård. Da jeg var gutonge bodde Trygve Tyskø der. Han var gift og hadde barn som var yngre enn mæ. Kona hans hette vel Gjertrud. De hadde et par kyr og sauer som var vanlig på småbruka her. Og så dreiv de sjøen selvfølgelig. Om navnet Tyskøya fortelles det at under reformasjonstia var det en tysk katolsk prest på flukt fra klosteret på Steinvika innafor Trondheim. Han kom til Tyskøya og oppholdt seg der en tid i en fjellhule. Og derfor - seies det - fekk den navnet Tyskøya. Trygve og kona er falt bort, og ungane deres er vel der kanskje en gang i blant. Husa står der fremdeles og brukes ikke lenger, og jorda tror jeg bare brukes til beite (Er satt i stand og brukes som sommersted TR anm).
Vi drar videre og kommer til Skjevikneset og svinger inn i Skjevika. Navnet kan være utleda av formen her. Det er et dalføre der - Skjevikdalen. Også der var det et lite småbruk - og i min tid var det i alle fall to familia som bodd der. Det var vel et par brødre som slo seg ned i sammen. Det var ikke så mye jord der, men de hadde vel ei ku og sauer. Jeg huser vel noen av dem - han Johann og Anni. Alfred het en - jeg huser ikke navnet på kona, men de hadde en sønn som het Leif. Han overtok forresten Rønneset seinar. Han var noe eldre enn meg. Han døde for ett års tid sia. Jeg glemte vel å si om Rønneset at også det er fraflytta. Han Leif kjøpte det da Einar og Kristine falt fra og ungan fløtta ut. Og nå ligger også det nærmest brakk. Så både Skjevika og Rønneset ligger brakk - og tror heller ikke at noen av dem brukes som sommersted i dag (Framhuset på Rønneset i dårlig forfatning, leies ut, låven ble revet / falt ned i 1996, uthus og to naust ligger nesten flate TR anm).
Hva jeg forbinder med Skjevika er først Tjeldskjæra som var landingsplassen når vi skull av gårde med sauene om våren. Vi hadde sauer hjemme hos oss - og det hadde også bestefar i Einvika - og første gang var jeg med morfar Bernhard med sauene oppi færingen. Åtte sauer med lam. Vi rodde over til Tjeldskjæran og gikk i land der. Så dreiv vi sauene opp gjennom Skjevikdalen og langt inni marka. Der gikk de hele sommarn og ble henta igjen om høsten. Og da var det å ro til Skjevika og så gikk vi opp der og leita opp sauen. De hadde bjelle på selvfølgelig - og sauene og lamma hadde merkeklava med navn på. Om høsten gjekk fleire saueeiera sammen og dreiv sauen ned til Skjevika der de ble sortert og eieran fekk sitt. Husker særlig en seinhøst at far og jeg var avgårde, for vi mangla en sau og et lam. Vi dro tidlig på morran og dro innover fjilla der og leita. Vi fant ingen og på veien heim kom vi øverst i Skjevikdalen - da snødd det - det gikk opp på leggen med snø og vi hadde snøfokk rett i mot oss. Jeg fulgte etter far og hadde peiling på støvlene hans forran meg. Jeg husker ikke om vi fant igjen sauen, men tror ikke vi gjorde - under krigen var det forresten også mye tjuvslakting. Jeg vet at min bestefar Bernhard fant et skinn i marka der med sin egen merkeklave inni.
Litt tilbake til Rønneset - så ror vi rett over til Kvennavika. Jeg glemte faktisk å fortel hvordan det var med Alf og Fredrikka og deres barn. De hadde to døtre og en sønn. Den eldste var Sonja, så var det a Gunvor og han Johan. Og han Johan var like gammel som meg - noen måneder eldre. De vokste opp i Kvennavika og gikk på skole på Kongensvoll sammen med meg. Sonja var litt eldre enn Hermann, men Gunvor gikk noenlunde i samme klassen ettersom det var todelt skole. I dag er det Johan som er eier av Kvennavika og bruker det som sommarsted.
Tilbake til østsia. Videre langs med land kommer vi til Ramvikneset og vi svinger inn til Ramvika. Der var jeg også mye. Det var Anton og Laura Ramvik som dreiv småbruket der da jeg var gut. Det er trangt nederst i dalen der husa ligger, men når vi går opp gjennom dalen så vider den seg ut til forholdsvis store jordområda. Ei lita elv renner ned gjennom der og kommer ut i sjøen ved Ramvika. Jeg var som sagt mye i Ramvika fordi han Anton og Laura hadde to sønner; han Lars og han Arnt. Og han Lars var halvannet år eldre enn meg og Arnt like gammel som meg og gikk på skolen med meg. Det var jo et stykke vei og de hadde ikke noe motorbåt, så de måtte utlosjeres - skoleongan - og Arnt og Lars bodd hos oss de ukan vi gjekk på skolen. Og hu Laura - mora deres - var kusina til mor og datter av hu Juliana og Lars Myra.En annen ting er at søstera hans Anton var den andre kona til morfar Bernhard - altså ho bessmor-Laura som vi sa. Faren hans Anton var Arnt og mora het Kristine. Det var så morsomt å hør han gamle Arnt fortalte. Han var en av de siste som segla på Lofoten med fembøring fra Imsterfjorden. Han hadde fembøring ståande i naustet, og da han begynte å fortæl om Lofot-feske blei det stille. Jeg husker mang en vinterkveld da Arn stod på gølvet der - en ganske høy kar med langt hvitt skjegg - og fortalte historia fra den tia.
Bånd 3:
Jeg ser nå at dette skulle ha vært redigert på et vis. Jeg sitter her og leser inn uten manuskript, men bare med kartet foran meg. Denne innlesingen har foregått over noen daga og jeg ser etterhvert at jeg har utelatt ting som burde ha vært med. Men det er ikke verre enn at en kan gå litt tilbake igjen.
Jeg vender tilbake til Kvennavika. Jeg sa at onkel Alf og ho Fredrikke - Fredrika sier vi på trøndersk - bodde der. Hva jeg ikke sa var at ho Fredrikka var kusine av min mor. Hu var datter av min morfar Bernhards bror - tror han het Johan. Hu kom fra Gudbrandsvika eller Vika. Så både mor og ho Fredrikka var gift med hver sin bror fra Ringhole.
Vi holdt på i Ramvika og jeg nevnte gamle Arnt. Da jeg var gutonge så var det sønn hans - Anton - som dreiv Ramvika. Arnt og Kristine var nærmest som kårfolk å regne. Jeg nevnte at Anton og Laura hadde to sønner - Lars og Arnt - men jeg nevnte ikke at de også hadde ei datter ho Anni. Da hu ble voksen så begynte a på lærerskole i Levanger, men hu var utsatt for en stygg påkjørsel av en bil og ble invalidisert for livet. Hun ødela hodet og ble veldig redusert og er vel nå på et slags hjem. Han Lars som overtok etter faren, driv Ramvika i dag og ble gift med ei jente i nabokommunen. De har så vidt jeg husker fire døtrer. Det som er nytt der nå er at det er blitt veiforbindelse fra Fenes, gjennom Skjevika og Ramvika og videre nordøstover til Moltua. Det går en tunnell gjennom fjillet i Ramvika - det som heter Migaren. Det jeg husker fra Migaren er at det var hekkeplass for hegre. Det er en spesiell vadefugl.
Vi ror videre nordøstover til Slavikan der det også er et lite småbruk. Der bodd Aksel Slavikan og ho Inga, de hadde to døtre: Agnes og Klara. Klara var sjuk - hu hadde tæring - hu døde forholdsvis ung. Hu Agnes ble gift med en mann fra indre Trøndelag og de dreiv denne gården. De fikk vel også en del barn etter at jeg flytta. De har nå flytta ut slik at det nærmest er en ødegård igjen. Det er folk lenger nord som bruker jorda. I tillegg til han Aksel, så bodde også en gammal einstøing - en gammal ungkar der i et gammalt lite hus nede ved sjøen. Med torvtak. Kan sjån for meg. Han dreiv som fisker. Den første kona til Sterk-Anders kom fra Slavikan, men jeg vet ikke om det var noe slektskap med disse som er nevnt.
Utafor Slavikan har vi Slavikflua - en grunne med en stake. Der var det mye småsei om sommarn. Vi var ute med trøan - lange bambusstenger med et snøre og ei skjei eller bare en krok med et beit på. Vi forma til et fiskeskinn som ei remse som så ut som en langstrakt fisk. Vi rodde langs grunna med to trøa ut fra båten og så beit småseien på. Slavikflua er nordgrensa til fjordområdet mellom Åsøya, Ramvika og Slavikan. Dette området kalles for Kvesten. Der var det bestandig fesk og få og særlig tidlig på morran - og det skulle helst være på fallet. Der har jeg feska mye storsei og stor torsk på hil. Nå er det vel slutt både på stor torsk og storsei.
Nå tar vi for oss Åsøya. Vi starter på nordøstre neset - Raudhammarn. Navnet er gitt av fargen på fjillet - berghammarn er rød av farge. På innersia finner vi Gabrielholet. Der var det vi pleid å sett garn - spesielt smågarn, torskegarn. Huser var med far og satte smågarn der. Om vi ror innover fjorden langs med Åsøylandet kommer vi til Kvestnesset. Det tyder på at fjordstykket Kvesten har sitt navn fra Kvestnesset. Videre innover kommer vi til småbruket Aune. Utafor der har vi navnet Sjåholet, jeg vet ikke hva det kommer av, men kan fortelle en historie i den forbindelsen. Da jeg var gut bodde det en Leif utpå Tyskøya. Han hadde vært på Kongensvoll og skulle ro heim til Tyskøya og det hadde blåst opp til sydvest storm. Han rodde langs med landet mot Kvenavika, men måtte over fjorden til Tyskøya. Mellom Monsholmen og Tyskøya fikk han stormen rett på seg og færingen hans ble kasta rundt. Han kom seg opp på kvælvet. Båten dreiv forbi Einvika der bestefar Berngard og sønnen Selmer stod og så båten drive forbi med Leif på kvælvet, men de klarte ikke å få ut båten fordi stormen stod rett på. Dagen etterpå fann de igjen båten lenger nordøst - i Håvika, men da var mannen borte. Det ble satt i gang leiting. En gammel måte var å ta med seg en hane i ei korg og ro rundt der en kunne tenkt seg at han hadde sokke ned. Dersom de rodd over der like lå, så ville hanen gale, og det gjorde faktisk hanen ved Sjåholet. Men der er det veldig djupt og ulendt slik at det var uråd å sokne. Så mulig at han Leif ligger begravet der.
Det jeg huser av Aune er at han som dreiv det het Pettersen. Han var tilfløtta og hadde gifta seg med dattera der - Amanda. Han var visst utdanna størmann og vi kalte ham bare Pettersen, ellers kalte vi alle med fornavn, men ikke Pettersen. Kanskje fordi han var tilfløtta. De to hadde i alle fall tre sønner, det var Johan, Arne og Sten, og ei datter som var yngst, Astrid. Huser hu var litt handikappet i et bein - hu halta. Jeg var en del på Aune fordi det lå nær ved Einvika der jeg var mye hos'n bestefar. Jeg var mye sammen med Sten.
Vi ror videre og passerer Melkvika der de kanskje melka kyrn om sommarn. Så kommer vi til Einvika. Der bodde'n bestefar da. Det var yndlingsstedet da jeg var gutonge. Jeg huser ikke min virkelige bestemor - hu Stine - hu døde i 1922. Men det var hu bestemor-Laura fra Ramvika - som var bestefars kone nummer to. Og hu Laura var jo snill og grei. Jeg har mange gode minna derfra. Var også med der en vinter sammen med onkel Selmer - mors yngste bror - og dreiv sjøen sammen med ham. Han pleide dra på flyndresjøen sammen med bestefar, men akkurat den vinteren hadde bestefar ødelagt seg. Han hadde brekt noe ribbein, og da var jeg me'n. Tror det var rundt jul i -46. Vi satte flyndregarn fra færingen. Den ene dagen var vi ute i Soinnet og dro og satte nye garn. Den andre dagen var vi ved Slavikberga og Håvika og dro og satte garn. Og fløndra hadde vi i kassa i sjøen så den holdt seg levvandes. Så en gang i uka var vi på Kongensvoll med fløndra slik at den ble sendt til Trondheim i spesielle kassa med tang oppi så den holdt seg levvandes. Dette var et fiske bestefar dreiv kvar vinter. Årstallet bestefar bosatte seg der vet jeg ikke, men jeg mener mor er født der i 1902, og huset i Einvika stod før sørvest av Sjursvika på Litjbystingen. Der bodde bestefar først da han ble gift med a Stine. Så fikk'n tilbud om å bøgsle Einvika. Det var faren hennes Amanda som hadde Aune. Det var ikke noe dyrkajord i Einvika, men masse einer. Så bestefar fløtta huset til Einvika. Huser at det ble restaurert - fikk nytt tak i hvertfall - og har ellers vært som det var før i dag. En del av uthuset oppi bakken der er nå borte. Bestefar brøyt opp jorda og all stein i jorda bygd'n opp steingjerde som er rundt jordet der. Så kvar einaste stein som er i det gjerde har han bestefar handsama faktisk. Einvika brukes i dag som feriested av dattera hans Selmer og mann som har stedet i dag. Bestefar eide og bøgsla stedet på den måten at han måtte arbeide tre daga i året for Aune.
Litt utafor Einvika ligger en liten holme - Furuholmen - en pen liten plett synes jeg. Jeg prøvd en gang å få kjøpt Furuholmen, men det fikk jeg ikke. Jeg skreiv til han Sten for å kjøpe holmen - før vi overtok Nordkapp, men det blei nå ikke noe av det. Men navnet tyder på at det har vært furu på Furuholmen, men i dag er det ikke en eineste furu å se. Under krigen hadde vi kanina for matauk og om sommarn var jeg og'n Hermann - det var vi som dreiv med kaninan - vi tok dem med oss på Furuholmen om sommern og lot dem væra der. Om sommern la vi ut en del rognkvesta som dem hadde å spis. På høsten da vi skulle ha dem heim, hadde vi det strevet med å få tak i dem fordi de hadde gravd seg høler og tunnella i den lille jorda som er på holmen. Så vi holdt på lenge for å saml dem inn. Nå huser jeg ikke om det hadde blitt no fleir av dem. Men i ettertid har det vokst opp mye rogn på Furuholmen og det kommer av den rogna vi hadde med over til holmen.
Vi ror videre langs med Åsøya og kommer til Oterholet som vel har navnet etter at det er observert oter i en bergsprekk der. Så til Ormneset som har navnet sitt etter tegningan i fjillet - det ser ut som orma i buktninga. Så kommer vi til Åsøygården som var forholdsvis stor med ganske mye dyrkbar mark som er enda mer oppdyrka etter at jeg fløtta fra. Så nå er det vel sammenhengende dyrka mark langsmed heile Åsøyfjillet fra Åsøygården og bort til Åsøysoinnet. Åsøya deles i to mellom Aune på østsia og Åsøygården på vestsia, og grensa går langs med Åsøyfjillet. Da æ vokst opp bodde det en som hette Lorents Bjørgan og kona hans der. De hadde en sønn og tre døtre: Jon, Åsta, Berit og Solveig som var på min alder. Åsta blei gift med Rolf Bjørgan. De var nok ikke i familie selv om de hadde samme navn. Han kom i fra Bystingen vestafor Sjursvika. Han var en hyggelig kar jeg var mye sammen med. Så Rolf og Åsta har drevet gården fram sånn den er i dag. De har flere sønner og det er den eldste - tror jeg - som har overtatt gården nå. Åsøygården er en fin gård som er drevet godt.
På Åsøyneset ligger brøgga som jeg har nevnt før der han Stensen drev butikk. Og kjerringa het Justine - ei gammal lita kjerring, mens han Stensen var en tynn, høy kar. Han hadde bukkeskjegg. De dreiv forretningen så lenge de levd. Da de falt fra ble den solgt til en fetter av min mor - Ingebrigt Rønning. Han og familien bodd der ei tid og han dreiv også med fiskmottak da det ikke lenger var landhandleri. De hadde stor båt som han kjøpt opp laks med ved siden av fiskemottak. Ungan deres igjen solgt og fløtta ut. I dag er det en sjømann som har kjøpt det til sommersted. Det er et veldig fint hovedhus som ligg der.
Vi runder Åsøyneset og ror ut Soinnet langs med landet på Åsøya. Vi kommer til Langvika, ei lang vik uten jord, men skog. Her var jeg med som skoleonge og planta gran. Og den grana er blitt tømmertrær har jeg sett. Det er fin flyndrebotten i Langvika og der var vi og pika om høsten. Det er flere grunna ute i Soinnet. Her fiska vi gjerne med pilk, og jeg har drevi med garn og fått både flyndre og kveite og torsk. Den første holmen heter Flatholmen, deretter Roindholmen. Navnene sier hvordan de ser ut. Innafor disse to har vi bukta Stokkvika. Så kommer vi til Åsøysoinnet som går mot Kvesten. Det skiller Åsøya fra Åsøykalven med Kalvtåa som vi sier om neset lengst øst. Ved soinnet her var det også en gang i tia en husmannsplass - et lite småbruk - hvor det lenge før min tid bodd folk. Det som står igjen nå er bare fjøset som er vært brukt som sommerfjøs av Åsøygården. Soinnet her er merka som havn på sjøkart og jeg husker at under sildfisket lå de store fiskeoppkjøperane med båta og kjøpt opp sild. Silda de kjøpte måtte de værk - de tok ut strupen på'n - og det arbeidet ble gjort av kvinnfolk. Jeg var med mor dit og hu jobba med silda mens jeg lå og fiska. Åsøykalven huser jeg som et fint fuglereservat med mye måke og annen fugl som hekka. Vi var mye der og henta oss egg. Det var ikke tillatt for den var egentlig freda, men vi var ikke så snaue på det under krigen. I dag er det lite fugl som hekker der.
Åsøyflua utafor øya er også ei grunne som vi var mye å feska på med trøan blant annet. Der var det også mye fisk å få. Rundt flua er det djupar og der er det mye stor fisk. Jeg har fått både brosme og lange der. Hele området innover der er feskeplassa. Litt øst for Kalvtåa har vi Kjerringholet. Det var et uerstø - et sted der man feska uer - og navnet kommer av at det lå så lettvint til at til og med kjerringan kunne ro ut der og få seg matfesk til meddan. For ellers måtte man ro langt ut for å få uer. Kjerringholet ligger mellom Kalvtåa og Håvikskjæret.
Da har vi vært rundt Åsøya, så vi ror fra Kalvtåa og over til Slavikbergan som vi følger til Håvika. Vi har nå kommet til nabogrenda - Moldtua. I Håvika er det som nevnt fine flyndreplassa og her var vi mye om høsten og pika flyndre. Ja hvorfor pik flyndre om høsten? Jo det er fordi det da er klarast sjø slik at det er best å sjå når den ligger oppå sanden. Om sommarn er det så mye åte og grums i sjøen slik at det er vanskelig å sjå. På Håvikneset var det en vorpe der det ble fiska laks, og far min stod ofte i den vorpa og passa på og tok mye laks for de som eid vorpa. På botten under nota la de gjerne ei svær kvitmalt plate slik at de sjå laksen når den kom inn, og så dro de igjen nota. Og da kunne de ha 20-30 laksa inni på en gang. Husker at Hermann og æ da vi fiska sild ved vorpa, overnatta i det lille huset på vorpa fleire gonga.
Vi ror videre langs med landet og kommer til et nytt sted som benevnes som Val'n og Valholmen. Valen her består bare av sand, men spesiell fin skjellsand, kvit. Mye koralla har drivi inn her. Da vi skulle på kirkgården og stell på graven, var vi innom her og henta kvit sand og koraller vi pynta med. I bukta på innsia benevnes som Sørvågen, og her var det naust og brygge og de tok opp laksnøter. Kan nevne at Moldtugården var en storgård i sin tid, og han som dreiv gården før min tid, het Arne Storø. Jeg husker ham etter at han hadde gått fra gården. Han var da en gammel mann og var nærmest da en slags gårdsgutt på Kongensvoll hos Kjørsvik. Men han Storø var eier av Moldtua i sin tid og hadde store seilskuta han dro på Lofoten med og ellers andre steder og kjøpte fisk. Min bestefar var hyra hos Storø. Men han Storø var en stor mann på mang vis, han levde på en stor fot og tura og festa bort heile gården. Det gjorden samtidig som han Halvorsen - de camperte jo sammen - og samtidig gikk begge gårdene konkurs. De hadde store hus og store selskaper og festligheter på hotella i Trondheim. Gården ble solgt og delt i to, og min far jobba hos den ene eieren. Når det gjaldt retten til å fisk laks så var det delt, slik at de to eierne hadde hvert sitt år til å fisk laks ute ved øyan. Far jobba der i mang sesonga. Det var nok mye slit med roing av store tunge båta.
Øyan utafor Moldtua: Gunnarsøya er størst, så er det Skrubbøya og Bjønnøya og Gunnarsholmen. Jeg vet ikke hvor navna kommer fra. Gunnarsøya brukes vel som sauebeite - det ble det i alle fall før. Fra Gunnarsøya husker jeg at det var skogbrann. Det var en del furu der ute. Den brannen varte i fleire uka og til slutt var alt nedbrent. Øya var helt svart. Det var ingen mulighet til å få slokt det og man kanskje enda i dag se resultatet av den brannen.
På utsia av Bjønnøya ligg det et spesielt uerssted. Det benevnes som Kroillholet som er på en 140-50 meters dyp.

.................
Værnes ligger utenfor kartet i nord øst. Jeg skal ikke si noe om stedet, men om Værnes kirke. Det var vår kirke, helt til en kommune deling en gang på 50-tallet. Vi som bodde i søndre delen ble lagt til Snillfjord kommune, mens de østafor Slavikberga fikk fortsatt tilhøre Agdenes kommune. Men kirka var vår kirke, og der ble jeg døpt, og der ble jeg konfirmert 10. juni 1945. Det opplevde jeg som særlig fredelig og høytidelig i fredsåret. Kirka har også mine forfedre kontakt med. Mine besteforeldre er konfirmert der, gift der og begravet der. den siste av mine som er begravet der er far som ble begravet den 31. oktober 1964.
Kirken er fra 1854. Jeg har visse forhold til kirken og stedet. Jeg føler tilhørigheten og har på en måte mine røtter også der. Det er mange kjente navn å finne når jeg rusler på kirkegården. Flere av «mine» gravsteder er slettet., men bestefar og bestemor-Laura finnes her.
Avslutningsvis får jeg datere dette lydbåndverket mitt til
11. juli 1990
Avskriften er gjennomlest og korrigert av Helge Rønnes. Utskriften er korrigert i henhold til dette 12. juli 1997 av TR.

Har du kommentarer? Send en e-post til forfatteren.

 

Tilbake til forsiden

Denne siden ble sist revidert 23. januar 2007 av Terje Rønnes, Norway. Tlf. +47 481 00 889. Sidens hjem-adresse er: http://www.terjeronnes.com. ©Du kan kopiere tekst og bilder til privat bruk.