|
|
|
|
Under et familieråd sent på 80-tallet ble Helge Rønnes og to av hans sønner, Vidar og Terje, enige om å lage et kart over Imsterfjorden i Sør-Trøndelag. Helge er født (30. mars 1931) og oppvokst på Kongensvoll i Imsterfjorden. Og hans barndomshjem - Nordkapp - er nå familiens feriested og paradis. Kartet familierådet ble enig om, hadde til hensikt å inneholde flest mulig av de gamle navn som var kommet til opp gjennom århundrene, og som var i ferd med å dø ut sammen med de opprinnelige beboerne ved fjorden.
Det første kartet som ble laget, var ganske primitivt, men inneholdt de nødvendige navn. For å knytte dette til den historiske virkeligheten, tok Helge kartet for seg, fulgte kysten fra vest mot øst og leste inn på lydbånd de mange minner, navn og fakta som rant ham i hu. Terje tok senere for seg lydbåndene og skrev dem av. Det er denne teksten du finner her.
I 1997 vedtok det samme familierådet å lage et mer moderne kart. Vidar påtok seg oppdraget og resultatet ser du øverst på siden. Det ble trykt i 100 eksemplarer og mange av dem er solgt som souvernir-kart av Kongssaga Kro på Kongensvoll.
Avskrift av lydbånd innlest av Helge Rønnes
1990
(Anm TR = anmerkninger gjort av Terje Rønnes som følge
av endringer etter innlesning. Stedsnavn og enkelte personnavn
er fremhevet for enklere gjenfinning.)
Når jeg nå skal gi denne geografisk historiske orienteringen
om Imsterfjorden med omkringliggende landområder, så
regner jeg med at jeg ikke behøver presentere meg. Dere
har vel allerede hørt hvem det er. Stemmen den avslører
meg vel sikkert. Vel - Vidar og Terje - vi var jo enige om at
da vi satt og lagde kartet i våres i Trøndelag -
at jeg skulle forsøke å sette litt tekst til de forskjellige
stedsnavnene. Tekst på en slik måte at jeg gir hva
jeg forbinder med disse stedene og forteller litt om hva jeg husker
og vet om de stedsnavn som vi satte på kartet. Nå
kan det hende at dialekten min avslører at jeg har mine
røtter i stedet. Jeg kommer sikkert til - mer og mindre
- å bruke trønderske ord og uttrykk. Det er jeg nesten
nødt til for mange av disse navnene huskes slik vi uttalte
dem - altså på trøndersk.
Vi kan jo begynne lengst i sydvest på kartet. Og der har
vi Sjursvika - på alminnelige kart står det
vel Sivertsvik. Sjursvika det er en liten gård i
uttrøndersk målestokk, og som guttunge jobbet jeg
der. Han som drev gården da, het Arthur Bjørgan.
Kjerringa hans som var fra Sunnmøre, hun het Berte. De
hadde fem døtre. Den yngste på min alder. Jeg var
mye der, og var nærmest en slags reservesønn for'n
Arthur. Det her var under krigen - jeg var 12-14 år - og
det var forskjellig slags arbeid jeg var med på. Vi drev
med laksnøter om våren. Og jeg var med og sette ut
nøtene og ta dem opp igjen . Det kunne være en slitsom
jobb i mye dårlig vær langs med landet der ute. Men
det var også annet arbeid i land på gården der.
Vi var i tovmyra og tok opp torv. Så det var variert arbeid.
Hu Berte hu var litt kjip av seg hu da - det var vel sunnmøringen
som kom fram i a antagelig - så det var så ymse med
matstellet. Jeg hadde vel inntrykk av noen ganger at jeg fikk
restan når de andre hadde spist. Men det var jo under krigen
det her - og guttunge som jeg var, så var jeg alltid sulten,
men hadde det likevel mye bra der.
Om vi nå går tilbake i historien, så var det
faren til Arthur som drev gården tidligere. Han het Paul.
Jeg husker han som en gammel mann. Han bodde vel mest som jeg
husker det hos sønnen sin som bodde på Bystingen
som er en litt mindre gård sydvest for Sjursvika. Det fortelles
som historie, at da han Paul bygget opp et nytt fjøs i
Sjursvika da det gamle brant ned, da det så vidt var ferdig,
satte en av sønnene hans fyr på det igjen så
det nye brant ned også. Da svor han Paul på at han
skulle slåihjæl gutongen. Men guten han berga seg
han og det kom opp et nytt fjøs igjen.
Drar vi videre nordøstover langs veien, så kommer
vi til Risholmen - ei halvøy - mellom Sjursvika
og Skarpneset. Der var det i sin tid en husmannsplass,
og jeg husker ikke folk derfra, men onkel til mor, Hans Kvale
, var flink til å fortelle historier. Han fortalte om han
Kaneles Risholmen og kjerringa som bodde der. De hadde en liten
jordlapp og kanskje en sau eller to. De drev som husmenn flest
litt på sjøen og arbeid på Kongensvold gård,
som var en storgård i datidens målestokk.
Videre kommer vi til den lange fjæra Skarpneset som
ligger ut mot Trondheimsleia der sydvestkulingen står rett
på, og der det som regel driv i land mye vrak som vi kalte
det. Husker som unge at vi stadig var på Skarpneset for
å leit vrak, og det var veldig spennanes syntes vi. Jeg
kunne stå opp litt ekstra tidlig om morran - så kunne
jeg før jeg gikk på skolen gå ut på Skarpneset
for å leit vrak. Det kunne være så mangt å
finn der. Spesielt under krigen. Det dreiv blant annet i land
en hornmine, men den ble heldigvis ekspedert ved at tyskeran kom
og sprengt a. Ellers husker jeg fra før krigen da vi for
og leit vrak. Da kunne det ha drivi i land noe som turistdamperan
som skulle til Trondheim, hadde kasta ut. En raritet som for eksempel
en lyspære - eller appelsin fordi den var litt råtten
på den ene siden. Men den var ikke verre enn at vi spiste
den med god appetitt vi, for appelsin var noe vi bare fikk hver
jul. Kunne være litt saltsmak - sjøsmak - men det
brydde vi oss ikke særlig om.
Videre oppover Skarpneset, så har vi opp til venstre fjellet
som heter Klumpen. Det forbinder jeg med at vi brant sankthansbål
der da jeg var gutonge. Det var litt av en stri å bygge
opp bålet på toppen der. Vi halet opp rekved fra Skarpneset.
Husker at det var ikke alltid så fint vær på
sankthansaften. Det kunne være blåst og regn, men
likevel var det veldig artig da vi brent bål. Minnes også
at det var faktisk enkelte ganga da det ble servert eggedosis.
Når vi går videre ned fra Klumpen igjen, ned på
jordene der så er det en raritet på bakketoppen. Det
ser ut som en gravhaug og skal visstnok også være
det. Den går under benevnelsen russergrava, og sagnet
forteller at et russisk fartøy som kom inn, hadde en død
mann ombord. De begrov ham oppå Klumphalsen. Vel det er
et sagn - vi får ta det som det er.
Når vi går over toppen og ned på andre siden,
kommer vi til Klumpvika som var en del av småbruket
Bakken som er det første huset vi kommer til langs
veien. I dag er dette Sverre Lillengs eie og hytte. Før
gikk veien til Kongensvoll gjennom Klumpvika, og vi kan fortsatt
se tuftene av veien som svinger opp gjennom den bratte bakken.
Den veien gikk videre oppover bakken og inn til Isdammen som ligger
over høydene innover der. Derfra ble det skåret is
om vinteren, til å is fisk med hele året. Den ble
kjørt med hest og slea på vinterstid, og ned på
kaia hvor det var ishus. Jeg husker vi var med mange gang, både
som gutonge og sea da jeg var med og jobba og skar is.
Utafor Klumpvika har vi merka av Ringholmen, det er holmen
som fyrlykta ligger på. Hvorfor det kalles Ringholmen? Ja,
er ikke sikker, men antar at før var vågen her avmerka
som havn på sjøkart, og da hadde havnemyndighetene
satt opp fortøyningspåla - ringa , rundt der det
var havn avmerka. Sånn var det også på Ringholmen,
og for å vis at det var slike fortøyningspåla,
så hadde de malt en svær hvit og svart ring ved siden
av. Jeg innbiller meg at det kan ha gitt navnet. Men holmen i
seg sjøl har også en form som kan minne om en ring
kanskje. Det er fyrlykt ut på der og da jeg var gutonge,
var det mors onkel, Hans Kvale, som passet den fyrløkta.
Den gangen var det parafinfyrt løkt. Han måtte gjennom
hele vinteren ut for å fylle parafin og holde løkta
vedlike.
På kartet står det vider Stranda - dit du kjem
når du kjem ned bakken. Det første huset du kommer
til er Bakken - et lite småbruk. Det er hytte i dag.
Tidligere gikk ikke veien rett over jordet der. De hadde faktisk
jord nok til ei ku, og jeg husker som gutonge at det bodde ei
gammal kjærring der - hu het Elen Bakken. Hu bodde alein,
var enke, og hadde altså ei ku, og vi gikk dit for å
kjøpe melk. Elen var et veldig koselig menneske. Husker
a som ei snill, tjukk rund kjærring med svært hvitt
forkle. Så hadde a bestandig noe å stekk te oss gutongan
- noe kake eller noe sånt. Men hu hørte veldig dårlig,
så vi måtte rop høgt når vi snakke tel
av. Så når det var noe ekstra hu ville ha greia på,
så måtte a inn i stua og hent hornet sitt - som ei
svær pipe ho stakk inn i øret sitt og som vi ropte
inn i. Det var veldig spennande husker jeg. Hu Elen hadde fire
sønner, og disse gutane var noen ordentlige rabagaster.
De var voksne da jeg var gutonge - i alle fall en 20 - 30 år.
De var flinke til å gå på ski. Rett utafor trappa
på Bakken hadde de laget et stort hopp, og jeg var med flere
ganger og hoppa på ski der.
Videre bortover Stranda, kommer vi først til et
stort flott hvitt hus. Da jeg var gutonge så bodde skippern
der. Han het Anton Ingebrigtsen. Han var en myndig kar og hadde
en svær skute som het «Brødrene» - seilskute
dette her - den lå inne i Innervågen når den
ikke var på tokt. Han dreiv på kysten med fiskeoppkjøp
og litt av hvert sånt no. Og kona hans Inga, var bergenser.
I dag er det dattera deres, ho Arna som bor der (døde 1996
TR anm.). Det neste huset tilhører Birger Brustol,
og der var det da jeg var gutonge faren hans Birger som bodde
der med kona og en skokk med onga. Han yngste - var kamerat av
meg - tror han var et par år eldre - han drukna utafor Klumpvika
i 1944. Disse hadde også et par andre gutonga som var et
par år eldre, og de hadde drukna noen år før.
I det neste gamle huset bodde han Hans Kvale. Han dreiv
med båtbygging. Fra robåta til større båta
- helt opp til en 30-40 fot. Ellers hadde han sitt utkomme på
sjøen. Han hadde et par sønner, han Reidar og han
Hilfred.
Videre på Stranda har vi Bedehuset, men i det siste
huset bodde Olaf .... Han var altmuligmann. Drev som blekkenslager,
snekkar og på anleggsarbeid som de fleste andre der.
Når vi går videre kommer vi til Osvaldstua
som ligger i svingen opptil Nordkapp. Opprinnelig bodde han Ola
Gregersen og kjærringa Pauline. Jeg husker ham som en gammal
mann med kvitt skjegg. Huset var mye mindre den gangen. De hadde
barn som var flyttet ut da jeg var gutonge. Som gutonger fant
vi på alt mulig rart for å tjen noen krona, og om
vinteren laga vi soplima. Jeg var også med og laga en sånn
liten soplime - mindre enn de andre større gutanes. Så
for vi rundt for å sell disse liman. Ho Paulina ville ikke
ha de liman som de andre gutan hadde lagd, men hu ville ha den
lille jeg hadde lagd. Så jeg fikk ti øre for soplimen
min. Da syntes jeg at jeg hadde gjort det veldig godt.
Uttafor Osvaldstua har vi Yttervågen, eller Ytterhavna
som ligger mellom fastlandet og holmen på utsia der - Litjholmen.
Der var den første kaia i sin tid, og lokalbåten
la til ved denne kaia. Litjholmen er ikke fast med landet, det
er bare på storfjæra at det er tørt over til
fastlandet. Derfor ble det laget en løpestreng fra Valen
og over til holmen. På løpestrengen var det montert
en kurv som folk måtte sette seg oppi og hale seg fra eller
til holmen. Tungvint var det vel også, og en av grunnan
til at denne kaia ble nedlagt og en ny bygget på fastlandssia
der den ligger i dag. Med ishus og fiskemottak og landhandleri.
Da jeg var gutonge var den en som het Kamvik som hadde butikken
der - en lang, tynn fyr husker jeg. Siden kom det ei dame fra
Kråkvåg, og fortsatte landhandleriet. Frøken
Dahl. Jeg var mye hos henne og jobba der. Spesielt i forbindelse
med å ta i mot fisk. Den skulle jo ises i kassa og kassa
skulle spikres igjen. Så skulle dette sendes med lokalbåten
til Trondhjem. Og den jobben hadde jeg mye.
Tilbake til Valen - det er jordstykket mellom fastlandet
og Houndneset. Det fortelles at i vikingetia, så
kom vikingan i land her, samla seg her for kongen på denne
valen eller denne vollen. Derfor navnet Kongensvoll på stedet.
Sies det.
På Houndneset var det mye sjøfugl som hekka
før. Vi var ofte der om våren og plukka måsegg
vi tok med hjem og spiste. Kan fortelle en historie derfra: Som
gutt ville jeg så gjerne ha en måsunge. Jeg var der
tidlig om våren og husker at jeg tok den opp i skinnhua
mi og bar den hjem. Da mor fekk sjå den, så var det
sporenstreks tilbake igjen med den. Men den hadde gjort sitt fornødne
i lua mi. Men den kom tilbake igjen og jeg håper at måsungen
ble tatt vel hånd om av mora.
Innpå Innervågen - området mellom fastlandet
og Houndneset - som også benevnes som Innerhavna fordi det
også er et havneområde eller ankringshavn for båtan
før i tiden da det var mye mer skipstrafikk av båter
som hadde behov for slik havn (Nå ligger Kongensvoll Marina
innerst i Innervågen TR Anm.).
Gården Kongensvoll er en forholdsvis stor gård
etter den målestokken som brukes der oppe. Grensa går
mellom Sjursvika og Risholmen på den sia, og på den
andre sia litt på innsia av Kvennavika. Selve gården
ligger oppfor Valen. Selve framhuset lå ikke før
der det ligger nå, men litt lenger innom som vi sier, inn
mot Innervågen. Men det brann ner lenge før min tid
og ble satt opp der det står i dag. Vi kan ennå sjå
litt igjen av den tids storhet, for det var en fin alle frem mot
framhuset. Og det var mykje hus inn mot Innervågen, som
tilhørt gården. Fjøset som vi ser det i dag,
det er også nytt siden jeg var gutonge. Det lå nærmere
Innervågen. Likeså var det der det nye fjøset
ligg, et stabbur som stod på påla. Og det hadde også
en stabbursklokk på toppen. Den som eid gården da
jeg var gutonge var ein som het Kjørsvik. Det er faren
til Randi som eier gården nå. Han var gift med Gudrun
som igjen var datter av Joakim og Ågot Halvorsen som var
tidligar eiar av gården. Halvorsen og kona husker jeg godt.
De hadde tidligar hatt gården og drevet den. Joakim - liten
gubbe - han hadde da posten og telegrafen og passa det. Og det
lå den gangen i det huset som ligger helt nede ved den nye
marinaen ved moloen. Det er broren hennes Randi som har huset
i dag. I andre etasjen var det post og telegraf og der var det
Halvorsen og kona residerte de sist åran dem levd. Gården
ble bortforpakta til den eldst sønn hennes Elen Bakken.
Men etter noen år tok Gudrun - dattera hans Halvorsen -
tilbake gården på odel, og hu og han Alf Kjørsvik
fløtta dit og levd der. De hadde mang unga. Den eldste
dattera - like gammel som mæ. Så var det nummer to
som var et år øngre, det var han Steinar. Og æ
og n Steinar var mye sammen. Jeg var nå mykje nedi gården
som vi sa og jeg var med på arbeid overalt både på
sjø og land. De drev med laksnøter der også
om sommerne og det var en del av utkomme på gården.
De hadde en del kyr, og æ og'n Steinar vi hadde jo jobben
da om sommarn å gå oppi marka med kyrn. Vi dro avgårde
om morran. Hadde med oss matpakke. Dette var under krigen så
det var så som så med matpakka, men nokka var det
jo. Så var vi i marka hele dagen. Det kunne være så
ymse når det gjaldt været. Det er ikke kjent for å
være så fint vær bestandig oppi Trøndelag.
Det kunne være nokså kaldt og surt der i regnvær
og elendighet. Men vi fant på mye rart. Vi gikk jo barbeint
heile sommern. Det var kanskje en nødvendighet også
for det var dårlig med skotøy under krigen. Når
det var kaldt fant vi på når kua skulle slå
lens, så passa vi på å stikke beina under og
varme oss. Hygienen skal vi kanskje ikke snakke så høyt
om.
De andre oppsitteran på Kongensvoll var husmenn under gården.
Det var før min tid for husmannsordninga var utdødd,
men det hang noe igjen. Så mange av oppsitteran bøgsla
tomt for huset sitt på den måten at de måtte
arbeide for gården en viss antall daga i året. Men
etterkvart kjøpte de seg ut.
Huset heim ja , Nordkapp, har så mange historier
egentlig. Det var opprinnelig - der det står nå -
drengstua på gården. Drengan som hadde jobb på
gården, bodd oppi der. Helst under onnan da de trengt fler
folk, hyra dem inn folk. Han Halvorsen satt opp stua som en drengstue
oppi bakken. Huset har ellers en omflakkende historie. Så
vidt jeg har hørt den så var det opprinnelig - bare
sjølve tømmerkassen i huset - seterbu i Råa.
Han bestefar min - han Bernhard - har fortalt at han var gjetergut
på gården i sin tid, og han var innover der på
setra i Råa. Siden ble den fløtta og sto noen
år i Storvika, midt på jordet i bakken der.
Jeg vet ikke hvem det var som bodd der. Seinar så ble den
rivi ned - det var jo lafta tømmer så de kunne ta
den ned, merke stokkan og sette opp igjen et anna sted - de fløtta
huset inn i Halsavågen enda lenger inn i fjorden.
Der stod det antagelig som et beboelseshus i en tid. Så
var det at Halvorsen i sin visdom henta tilbake huset og sette
opp i Nordkapp. Og navnet Nordkapp, hvor kjem nå det fra?
Ja, ikke godt å si, men det påstås at det fikk
navnet etter et hotell i Brattørgata i Trondheim. Der var
i sin tid et hotell eller et hospits nærmest som ble kalt
Nordkapp. Jeg har bodd der sjøl fleire gånga. Og
ettersom huset vårt var et gjennomgangshus, nærmest
som et hotell, så fikk det navnet Nordkapp.
Når vi er i Nordkapp kan en sjå at jeg hadd itj lang
vei til Skolen. Den ligg rett nedafor, 50 meter antagelig.
Det var bare å hoppe over gjerde, så var jeg der.
Så derfor begynt jeg kanskje ekstra tidlig og. Jeg var med
Hermann bror min, han var fem år eldre enn mæ, og
når han gjekk på skolen så var æ me, for
det var der ongan var. Lærarn var en hyggelig kar og lot
meg bli med - Illøkken het'n forøvrig. Da jeg blei
med Hermann på skolen var jeg vel en par-tre år, så
æ har lang skolegang. Skolen vart oppsatt 1925 tror jeg.
Tidligar lå den inne på Åsøyneset,
og mor og far gjekk på den skolen. Nyskolen fekk navnet
Gimle skole. Det er ikke så mange i dag som veit
det.
Vi går innover veien til Innerkaia. Ja vi sa Innerkaia før - nå er det bare en molo der. Men for ett års tid siden hadd vi Innerkaia. Før den kom var det her et tre etasja brygge - hus på påla ut i sjøen. det tilhørt gården og var den gangen en fiskematfabrikk. Det ble i sin tid drevet stort her av Joakim Halvorsen og hans far - husker ikke navnet hans, men Willgohs Halvorsen skal være et familienavn her. Når vi kjem nedover bakken der til venstre, så ligg der i dag en gårdssag (I dag Kongssaga
kro TR Anm.). Der var det før butikk og i kjellarn bakeri
da gården var i sin velmakt. Jeg husker desse bygningan.
Butikken var et tilbygg til det naustet - kall det det da - der
gårdssaga er i dag. Før vi kjem til saga - til venstre
på jordet var det en stor haga som tidligere lå til
det opprinnelige framhuset som lå til høyre der.
Opp til høyre på haugen der ligg det et kvitt hus
i dag - Bleikvollen. Før var det bleikeplass for
tøy der oppe. Før ble fint lintøy lagt ut
på fjillrabban for at det skulle bleike seg i sola. Han
som bodd der da æ var gutonge hette Arne Andersen, kona
hette Anna. Tror det var de som satte opp huset. De hadde tre
døtre og en gutt og den øngste dattera har huset
i dag som sommersted.
Jeg huser at den store brøgga ble rivi ned like før
krigen og så ble det laget ei kai så folk innat tel
fjorden hadde en landingsplass her. Det var den gang et aktivt
feskarlag inne i fjorden og det var de som fikk satt opp kaia.
Vi går innover langs med stranda og kjem inn til Litjvika
som er mye vokse igjen nå. Det var mye jord der før.
Det første huset på venstre side er ei høtt
som var den første som blei satt opp inne i Imsterfjorden.
Opp til høyre ligger det et kvitt hus som tilhørte
tanta og onkeln min - Joakim og Jørgine Danielsen. Hu Jørgine
kalt vi for gammeltante, for hu var eldst søstra hans far.
Og huset er det gamle skolhuset som lå bortpå Åsøyneset,
og jeg husker at dem bodd også der. Han Joakim var butikkbetjent
for han som dreiv landhandleri på Åsøyneset.
Derfor bodd de der ute og jeg huser at jeg var og besøkt
dem der. Jeg var ikke så gamle karen antagelig. Huser også
at huset ble fløtta inn til Litjvika og satt opp der. Det
var nok en god stund før krigen. Æ var med og plukka
husmossa til å ha mellom tømmerstokkan i veggan når
huset blei satt sammen igjen i Litjvika. Nå har vel den
plassen fått navnet Solbakken.
Over veien finner vi huset til dattera hennes Jørgine og
han Joakim, hu Marie - altså kusina mi . Hu bor der nå
sammen med mann sin han Ottar Jørgensen (døde høsten
1995 TR anm) som igjen er sønn av hu Elen Bakken. De har
bodd i det huset siden en gang rett etter krigen.
Nede på neset ligger Midvei, huset til Oddvar Og
Anne-Lise Det var Ragnvald - stebroren til far - som fikk satt
opp huset etter at han kom hjem etter krigen. Han bodde der til
han døde. Han bodde først forskjellige steder, men
fløtta inn der på 60-tallet.
På Litjvikneset er det hytte nå. Det var hytte
nummer to som ble satt opp i Imsterfjorden. Han som eide den,
solgte den i 1988 like før han døde. Han fikk hjelp
til å sette opp hytta av onkelen min Alf.
Fra Litjvikneset ser vi over til Houndneset, og finner Åbordsneset.
Der ligger ei høtt. Eieren er sønnesønn av
Joakim Halvorsen som i sin tid eid gården. Innenfor ligger
Porkvika - et fint lite sted med ei høtt der og. Den eies
av datterdatter av han Joakim. Vi var mye borti den vika som guttonger.
Det var mye ærfugl der og vi var der om våren og fann
ærfuglegg som var en delikatesse. Det var mye einer borti
bukta der og ærfuglen likt å lag seg reir inni einern.
Det er fint å bade borti der og fin flynderbotten, så
vi var ofte der borte og pika flønder. Vi brukte en vannkikkert
så det var lettar å sjå ned på bånn.
Bånd nr to:
Når vi drar ut av Porkvika så har vi Gammelberga
på høyresia og Grønneset på venstre
sia. Over til Litjvikneset igjen. Vi går opp på veien
og følger den innover. Der veien går nedover igjen
mot Storvika, hadde vi ungdomshus da jeg var tenåring
like etter krigen. Vi hadde danna et ungdomslag i 1945. Jeg var
konfirmert det året. Det var en 15 - 20 unge der oppe da.
Vi bestemte å bygge ungdomshus og klart det. Vi kjøpt
en tyskerbrakke som stod på en av øyan - på
Leksa - på dugnad var vi ut og reiv og frakta den
heim på flåte som ble slepa av motorbåt. Det
ble lagd et kurs av dette og vinteren 46-47 fikk vi som var med
på det forskallingssnekkerkurs. Det var en utdanna tømmermann
som vær lærer og som hadde ansvar for bygget. Det
var en enkel konstruksjon - en lem-brakke - men det måtte
gjøres en del snekkerarbeid og murarbeid. Vi hadde mange
festa oppe i det huset. Det var bygget en scene og vi fremførte
flere sketsja fra scenen - jeg var med i flere av dem. Etterhvert
ble det færre ungdom, og til slutt så datt hele huset
ned en vinter det var mye snø. Det var vel også en
storm med i bildet. Siden ble det fjernet og stedet jevnet.
Inne i Storvika avgrenses ved Storvikneset der jordene
slutter. Jordområdet var noe større før, men
det ble plantet i en del øverst og der er det granskog.
Midt inne på jordet her lå det huset som nå
er Nordkappstua. Tidligere var det et landhandleri på Åsøya
i huset som står på påla ut i vannet. Stensen
het han som drev det. En hard type. Han drev det og diskensprenger
var onkelen min han Joakim. Når vi skulle handle, så
gikk vi på Storvikneset og kauka over. Da kom de og henta
oss med robåt. Enten Joakim eller dattera hans Stensen -
Lilli het hu. Så var vi over og handla og så ble vi
rodd tilbake. Husker en gang han Hermann, bror min, og æ
skulle handle. Det var lenge før krigen. Far var på
noe arbeid - noe nødsarbeid som var dårlig betalt.
Mor sendt oss avgårde med lapp og en korg til Storvikneset.
Vi ble henta og ekspedert av Joakim. Skulle ha noe mel og sånn.
Da vi hadde fått lessa opp i korga så kom han Stensen
sjøl og sa: Skal dere betal dette? - Nei, sa Hermann, -Du
må skriv det på boka. -Her blir det ikke meir skriving
før dokk har betalt skylda dokkers, sa han og tok alt ut
av korga igjen. Jeg synes den gangen at det var hardt. Men det
var vel ikke så godt for han Stensen heller for det var
vel mange som skyldt'n penga antagelig.
Om vi ror langsmed Råberga og mot ei lita bukt som
heter Råa. Det er et dalføre som går
opp der. Om vi går opp der kommer vi opp på ei flate
der det ble planta skog tidligere. Der var det ei seter tidligere.
Da vi planta trær der var det tufter etter seterhuset. Og
der stod opprinnelig Nordkappstua før det ble fløtta
til Storvika. I Råa var det som regel et sildgarnsett fra
Råbekken og ut på Råhølen.
Æ og han Hermann skulle sett sildgarn. Han Hermann skulle
sett garna og æ ro. Så tok han endtauet til garnet
og kløyv opp på berget der det er ei påle å
sett fast tauet i. Så holdt han seg i tauet, men det ga
etter og han rasa i sjøen. Men han var god til å
svømme og han kom seg opp i båten. Så fikk
vi satt sildgarna før vi rodd heim. En annen historie fra
samme stedet kan vise hvordan det var med været. Onkelen
min, han Alf, han bodd litt lenger inne i Kvennavika. Han dro
garn der midt på vinteren under krigen, det var mye snø
og kulde. Det var skikkelig blåst, antagelig storm ut på
havet. Men noenlunde lunt under fjilla der. Men det var ofte kastvind,
og en slik kom og kasta rundt båten. Han måtte svømme
i land etter å ha sparka av seg gummistøvlan. Så
gjekk han over skogen og fjilla heim igjen til Kvennavika. Det
som plagan mest var tobakken som ble ødelagt, for tobakk
var gull verdt det under krigen.
Vi ror videre innover langsmed Småvikbergan og kommer
inn til Småvikan. Der var det også vanlig å
ha sildgarnsett. Husker fleir gonga jeg var med far og satt sildgarn
der. Har også hatt sildgarn der sjøl fleire gonga.
Om vi går i land og går opp, så kommer vi innpå
et skogområde der det antagelig har vært en seter
en gang. Der er det et lite tjern som heter Setertjønna.
En sommer jobba jeg i Vingvågen og en av mine jobba var
å hent kyrn om kvelden. Da hendte det at jeg måtte
gå helt innpå her for å hent dem. Da kunne det
bli seint før æ kom heim om kvelden.
Vi ror videre og kommer til Monsholsundet, på innsia
har vi Kvennavika eller Kvernhusvika som det heter på
offisielle kart. I følge min bestefar, han Bernhard, så
var det en liten gård i sin tid. De eid mye mark innover
og helt opp mot Storvika. Men det ble kjøpt opp av Kongensvold
gård. Som navnet sier så var det et kvernhus der,
i en bekk som kommer ned fra Setertjønna. Huset som står
der nå, er huset til Alf Rønnes, og det blei fløtta
fra tvers over fjorden. Det var opprinnelig huset til farfar Sterk-Anders
Rønnes. Huset stod på husmannsplassen Ringholet.
Onkel Alf fløtta huset til Kvennavika. Der bodde min farmor.
Hu Gurina. Jeg husker henne så vidt. Hu døde i 1936.
Monsholmen ligger også her. Vet ikke hva navnet kommer
av. Det har vel forbindelse med en eller annen Mons, men om det
var en katt eller en mann, det aner jeg ikke. Innafor Monsholmen
og fjordstykket mot Kattøya, benevnes som Svaet.
Vet ikke hvorfor, men der var garnfiske etter torsk og sei om
vinteren. Også etter flyndre.
Så kommer vi til Gulbrandsvika eller bare Vika som
vi forkorta det til. Der ligger det en liten, gammel gård.
Det var fødested til min bestefar, Bernhard. Hans foreldre
- Beret og Rasmus Kvale - de bodde der. De hadde mange barn. Bestefar
forteller på et lydbånd at det var ni totalt, men
to dødd. De sju som var igjen ble spredt med tiden. En
eller to bosatte seg i Amerika. Bernhard var også et par
år i Amerika. De andre bosatte seg rundt omkring i fjorden.
Det var mest jenter i søskenflokken. Han Rasmus var en
svær røslig kar og hans foreldre kom fra Hitra så
vidt æ veit. Mener faren hans het Jon. Så Gulbrandsvika
er et av slektens rotfester for familien på morsia i Imsterfjorden.
Den som sist bodd der og dreiv Vika, var en fetter av mor. De
har etter seg to døtre og en sønn, og sønn
og den yngste dattera har nå Vika som et feriested. Ellers
er det etterhvert blitt fleire hytta innover her, men det har
ikke jeg noen kjennskap til.
Videre kommer vi til Halsavågen, gården som
ligger innerst heter Halsen. Her var det spesielt fint
å fiske etter sild om høstan. Her stod det tjukt
av garn helt ut til neset. Og sild og makrill fikk dem. Jeg husker
de som bodd i Halsen. Han hette Kristian Halsen. Husker ikke hva
ho het. De hadde fem onga, tre sønner og to døtre.
All sammen reiste selvfølgelig ut. Det gjorde også
foreldra etterhvert. Og gården blei selt til en bymann som
brukten som feriested. Men det ble ikke drevet noen jord og etterhvert
er husa nesten detti ned. Jeg husker at Kristian Halsen og kona
dreiv med geiter og vi kjøpte brun geitost som ble laget
der, til jul. Det var ikke så mange andre enn dem som dreiv
med geiter. terrenget der egnet seg for geiter. Ellers er det
fint oppå der. Videre innover kommer en til et fint fiskevann.
Like etter krigen var jeg med og frakta is fra vatnet ovafor Halsen,
og over til Åsøyneset der han Stensen dreiv med fiskemottak.
Det var tungt arbeid med de store isblokkan.
Om vi ror ut og rundt Halsaneset kommer vi inn i ei bukt: Sauvika.
Navnet tilsier at her har det vært beite for sauer. Men
det er også tegn etter en husmannsplass her. Jeg fant en
gang i gamle folketellingslister beskrevet at det bodd noen der
og vi kan ennå se tufter der.
Videre kommer vi til et stort fjordområdet - Storhølen
- et område en kan fiske på. En bukt innafor Halsaneset
heter Djupvika, som navnet tilsier var den dyp. Videre
innover husker jeg ikke mange navn, men nesten innerst stikker
det ut et nes som heter Vorpneset.. Det tilsier at her
var det en spesiell lakseplass, en vorpe. Det ble satt ut en spesiell
not og så stod de og passa på så de kunne dra
igjen nota når laksen gikk inn i den. På innsia ligger
en liten gård som heter Elva etter elven som går ved
siden av. Ovafor den ligger gården Elveseter som kanskje tidligere har vært seter for Elva. Når det gjelder Elvesetra så var det en eldre mann og kone som dreiv den. Han hette Jo og hans spesialitet var å lage tresko - spesielle tresko. Han var den eneste som kunne lage dem. Jeg gikk bare i sånne tresko fra Jo. (Men han var mest kjent for å kløyve takspon). Vi var livredden Jo. Når han kom roande mot Kongensvoll så kjent vi båten hans. Og da ropten: No kjem æ og tek dæ og gi dæ bank! Og vi trodde jo det og sprang for livet. Husker at jeg sprang hjem, opp på loftet og under senga og gjemt mæ. Han var kirketjener også. Fra Elva og til kirka var det en god norsk mil å ro for å være med under gudstjenesta. Han måtte dra belgen til orgelet under gudstjenesten, Ellers hadde han gravearbeidet på kirkegården. Kjerringa hans husker jeg ikke navnet på. Antagelig er det en av barnebarna som driv gården i dag. De innerst i Imsterfjorden var veldig religiøs før. De så vel på oss på Kongensvoll som hedninga. De kom utover med sitt budskap som de prøvde å gi oss på tilstelninger på Bedehuset.
Videre kommer vi til Feneset - som har noe med fe å
gjøre. Ut på neset der lå i sin tid det eldste
landhandleriet der. Det ble drevet av August Imstern -
fetter av min mor - en svær tjukk gubbe med svær bart.
Husker ham som en koselig type. Da han falt fra overtok en av
barnebarna som gjorde om til selvbetjeningsbutikk. Men ikke lenge
etter gikk den konkurs. Da hadde August drevet den i minst 50
år. Det er flere hus innpå Fenes. Det var skole der
i sin tid. Den største gården heter Fenes. Han som
driver der nå er sønn av Ingebregt og Elisabeth som
dreiv den da jeg var guttonge.
Videre kommer vi til en liten plass som heter Myra som
eies i dag av en tremenning av meg - han Arnt. Han overtok den
etter besteforeldrene sine - han Lars og ho Juliana Myra. Vet
ikke om de het Myra til etternavn, men de ble nå kalt det.
Jeg mener å ha hørt at de egentlig het Olsen. Hu
Juliana var datter av Rasmus Kvale og født i Gudbrandsvika.
Han Lars seilte mye til sjøs på sine yngre daga.
Husker at han på eldre daga røkte på en krumpip,
men at han ikke klarte å stapp og tenne pipa. Det måtte
Juliana gjøre for'n. Så satt'n bare å røyka
krumpip og så ut igjennom vinduet.
Så kommer vi til nok en liten gård som heter Strupen. I dag tror jeg ikke den drives, men da jeg var gutonge så var det Jo og Kristine Strupen som bodd der. De var gudmor og gudfaren min. Jeg husker dem som gamle folk. Han Jo med langt kvitt skjegg. Hu Kristine var også datter hans Rasmus Kvale. De hadde to sønner: August som dreiv butikken, og Julius som tok over gården. Han var gammel ungkar, men på sine gamle dager fikk han fatt i ei kjerring og hu var faktisk fra Horten. Hu satt igjen på gården etter at han falt fra. (TR anm: I følge brev fra Toril Imsteren 20. januar 2006, het kvinnen Olga og var fra Tinnegrend i Telemark). Jeg husker en historie om Jo og Kristine. Som gutonge var jeg med mor innover der og besøkt dem. Hu Kristine visste ikke hva for godt hu skulle gjørra for mæ, æ var jo gudsønnen hennes. Jeg fikk mye godt å spise og da vi skulle dra kom Jo og ga meg en fin stråhatt som han hadde hatt på sine unge dager. Jeg synes den var veldig flott. Og da vi kom hjem og skulle gå opp fra sjøen, så kom det noen ungdommer som skulle ha det gøy med meg. Den ene tok tak i bremmen på hatten og dro den nedover øra på meg, slik at jeg stod med bremmen rundt halsen som en prestekrage, mens pullen stod igjen på hue på meg. Jeg blei selvfølgelig veldig lei meg for det.
Neste gård er Emstra (Imsteren), (TR anm: Avsnittet om denne gården er endret som følge av brev fra Toril Imsteren 20. januar 2006) som har bra med utmark. Det var den gården han Jo Strupen kom fra. Han var odelsgutten der og skulle egentlig hatt gården. Men så forelskan seg i hu Kristine. Strupen ble fradelt Imsteren som eget bruk. Søsteren Johanna overtok hovedgården sammen med sin mann Morten. Han var fra Hemne. Sønnesønn Øyvind tok så over gården. Neste eier ble Tormod, Øyvinds sønn. Han er litt eldre enn meg. Jeg var der en del som gutonge. Han hadde to brødre. Faren het Øyvind Imstern. Under krigen var han forretningsfører i forsyningsnemnda. Han har også hatt flere kommunale verv.
Så drar vi utover fjorden igjen, men følger landet
på østsia. Vi kommer til et sted som heter Kjeholet (TR anm: Benyttet som sommerbeite for geitekillinger, i følge Toril Imsteren) og Trollhanen. I denne bukta er det en bratt fjellhammar
som går rett ned i sjøen. Den er rød i steinen
og innbrent i fjillet, helt ned i sjøbandet, kommer det
en slangelignende figur opp igjennom fjillet. En slags dragehode
kanskje. Denne tegninga har fått navnet Trollhanen. Et gammelt
sagn forteller at en trollhane holdt til borti fjillet her. Den
var spesiell for den likte ikke Storhølen. Han ville dra
fjorden sammen. dermed slo han beinet fast i andre sia for å
dra fjorden sammen. Men det gikk ikke så bra, for akkurat
da han satte i gang kom sola opp og dermed gikk Trollhanen i stein.
En annen figur i fjellet er er ei gammel kjerring. Hu er svartkledd
og sitter med et kvitt strikketøy i fanget. Det er vel
fantasien som har funnet ut at ho ser slik ut, og jeg har ikke
noe spesiell historie eller sagn til figuren.
Vi kommer til Ramsvika -en liten gård inne i en vik
med to små holma utenfor. Han som eid Ramsvika da jeg var
gutonge het Arne Ramsvik. Som så mange andre her inne var
også han på hvalfangst flere sesonga. I 1939 var han
også ute og var ute til 1945. Under krigen som kvartermester
i Marinen. Da kom han hjem med en engelsk frue til Imsterfjorden.
Arne døde før kona Helene. Da Ramsvika ble solgt
så var det til byfolk som bruker det til sommersted. Videre
kommer vi til bukta Litjramsvika og der har det ikke vært
noe hus så lenge jeg kan huske.
Neste stedet er Rønneset - en liten gård som
ligger i en bratt bakke med forholdsvis mye dyrka jord til å
være inne i fjorden her. På denne gården vokste
min farfar opp. Han kom hit på legd. Han var født
utenfor ekteskap i Hemne - i nabokommunen. Så ble han satt
bort på Rønneset. Han var heldig kanskje han Anders
som ble nærmest behandla som en sønn. Det fortelles
at det var Anders og bikkja på gården som trilla det
meste av steinen i jorda ned til fjæra. Da han ble voksen,
så giftan seg med ei som bor litt lenger øst - I
Slavikan. Så slo han seg ned på Rønneset i
ei bukt som ble Kalt Ringholet. Der bygget han seg hus
og han hadde tre unger med den første kona. Den ene - Anton
- ble gift med ei i Stavanger og hadde to døtre med henne.
Men han reiste til Amerika og blei borte. Han Einar - halvbroren
- fortalte da han var hjemme i 1956 at han hadde hatt kontakt
med ham i 30-åra. Den andre het Jon og kom til Trondheim.
Han ble stamfar til de med Rønnes-navnet der - blant annet
Kåre Rønnes. Han hadde ei datter også. Så
døde kona til Anders. Og han gifta seg omigjen med Gurine.
- min farmor. De hadde mange onga. Den eldste var Jørgine.
Nummer to tror jeg var han far. Så var det tante Mortina
som bodde på Orkanger til ho døde. Så var det
Alf som fløtta huset over fjorden. Så var det Ove
som var yngst. Men selv om det hadde det smått og dårlig,
så tok dem til seg en gutt, og det var han Ragnvald. Han
kom vel antagelig fra et barnehjem eller noe slikt. Han vokste
opp som en sønn inne i Ringholet. Og fløtta vel
også med til Kvennavika da huset ble flyttet. Han Sterk-Anders
dreiv sjøen. Foruten færinga hadde han en fyring
- en større båt - som han dreiv på sildefiske
og slikt. Min far har fortalt om hvordan de seilte med råsegl
på fyringen når de skulle på sildefiske. Langt
avgårde om høstan. En gang de var på ursjøen.
De måtte ro langt på utsia av Bjønnøya
og far var i tenårene og var med for å andøv.
Uer fiskes på store dyp og da er det viktig at man holder
mea, at båten ligger på samme plassen ut fra bestemte
merka på land. Det var jobben til far. Så hadde han
fått en stor kvise på ryggen, akkurat på beltestedet,
og det var gått verk i den store kvisa. Han satt og rodd
og beltet gnissa mot kvisa, så det gjorde ekstra vondt.
Far satt med ryggen mot farfar, og til slutt ble gamlingen lei
av ynkinga fra gutungen, så han reiv opp skjorta til far,
tok tolakniven sin og kjørten inn i kvisa så verken
spruta. Da ble han kurert.
En annen gang på uersjøen så hadde far vel
som ungdom flest vært ute og festa litt kvelden i forveien,
så han var trøtt og sliten. Men måtte opp tidlig
om morra likevel og være med på uersjøen. Så
lå de der i solsteika og han andøvd og passa på
mea. Så duppan av på tofta, da tok gubben bladvotten
sin i sjøen og dro'n rundt øran på gutongen
så han våkna. Historien er nok riktig, men han var
ikke umulig han Sterk-Anders, men ville at også andre skulle
stå på når han selv gjorde det.
Det er mange historier om hans styrke. På Kongensvoll drev
de som nevnt feskmatfabrikken på brøgga i Innervågen.
Store båta kom opp med sild og salt og forskjellig. Så
lå de der og lasta fra brøgga, tynna som de tok ombord
i båten. Ei tynne tar cirka 200 liter og har vel sin vekt
etter det. Kanskje jeg juger når jeg sier 200, men allright
vi kan slå av til halvparten - 100 liter - så er det
også mye. Han farfar stod på ripa til denne båten,
og så kom tynnan rinnan, han tok tynna og løftan
ned på dekket. Så kom'n Halvorsen og begynt å
kjeft på detta, han syns at det kunne gå litt fortar.
-Du kan jo ta tynna sjøl, svarte han Sterk-Anders. Og han
Halvorsen hadde prøvd det, men han rekkan ikke. Halvorsen
hadde trudd at tynnan var tom, men faktum var at de var full av
salt. Så 100 kilo salt løfta altså gubben rett
fra kaia som lå i hodehøyde på'n og ned på
dekket. Det fortelles også at han bærte ei halv-tynne
under kvar arm når han skulle laste i færingen. Han
levde et forholdsvis langt liv - gubben - han ble omlag 70 år.
Det var sikkert et hardt liv han hadde levd. Han døde på
20-tallet en gang - første halvdel.
Tilbake til Rønneset igjen. Det var flere legdguta som
vokste opp der. En til var noe eldre enn farfar. Han het Daniel
og var så umulig, så han ble kalt for Troll-Daniel.
Da han var blitt stor nok - 14-15 år - så forsvant
han til sjøs. Noen år seinar så la han farfar
ute på Leksflua i fjorden og fiska storsei ein sommar. Så
kom det inn fjorden en svær damper på vei mot Trondheim.
Den stoppa opp da den passert flua og da viste det seg at det
var Troll-Daniel som var skipper ombord. Han kjent igjen han farfar
og de hadd en prat der. Så det ble virkelig noe av Troll-Daniel.
Da jeg var gutonge var jeg en del på Rønneset, for
de som eid gården da var Einar og Kristine Rønnes.
De var ikke i familie med meg, men het Rønnes etter gården.
Einar var sønn av en Sivert og ho Anna Rønnes og
de hadde to døtre og en sønn. Sønnen var
på min alder og het Sivert han også. Jeg var mye hjemme
hos dem og var der noen daga når jeg først var der.
Dette var særlig under krigen.
Rønnessoinnet var en god fiskplass fordi fisken
som skal ut og inn av fjorden må passere dette soinnet.
Men før vi forlater Rønneset og den indre del av
fjorden må jeg si litt mer om Storhølen. Jeg
har ingen gode minner om Storhølen. Jeg forbinder det med
noe kjedelig, kaldt og lite hyggelig. For under oppveksten så
dreiv far mye på sjøen og fiska til vårt opphold,
og vi gutane - særlig jeg - måtte være med å
andøve. Det foregikk gjerne på Storhølen.
Den uka jeg var fri på skolen - jeg gikk på skolen
annenhver uke - så måtte jeg være med på
sjøen og andøv. Om vinteren vekte far meg halv fire,
fikk spist litt av det vi hadde. Det var dårlig med brødmaten
- det var den råe kaka som mor lagde. Det var så dårlig
mel så det ble en sånn rå-rand inni kaka eller
brødet. Etterpå var det til å hale og ro fra
naustet og innpå Storhølen. Var vel der på
femtia om morran. Så var det å ligge å andøve
mens far hila. Det var mye fisk innpå der da. Men ofte var
det kaldt og dårlig med klær hadde vi. Det kunne ta
mang tima. Far hadde den uvanen at han aldri skulle ro først
fra fiskeplassen. Han skulle være den siste så det
var ingen andre som lå så lenge som vi lå hadde
jeg inntrykk av. Det var nok riktig også, for det var ingen
annen båt å se når vi rodde hjem i tolvtia om
dagen. Og det hadde med sjøen å gjøre - jeg
husker ikke riktig - men det var enten på fallet eller på
fløinga det var best innpå der. Men det var å
ligge å ro og ro hele Storhølen rundt i en passe
fart. Jeg satt gjerne og så på etterhvert som sola
kom lenger og lenger ned i lia på vestsia av fjorden og
så frem til at den kom ned til oss så det ble litt
varmare. Så jeg har ikke hyggelige minna fra Storhølen.
Men i ettertid har jeg ikke hatt noe vondt av det. Vi fiska godt
der og det var vel det som berga oss under krigen. Vi spiste mye
fisk, lever og rogn.
Om vi ror over Rønnessoinnet fra Rønneset kommer
vi til Kattøya. Det er ei stor øy og et par
mindre holma. Der var det en oppsitter. Jeg kjenner ikke historien
langt tilbake, men de som hadde eid øya før min
tid var Olaug Furru og mann hennes som jeg ikke husker navnet
på. Han var død lenge før min tid, men ho
Olaug huser jeg. Da jeg var gutonge bodde hu borti Kleivastua
- den som lå rett opp til høyre når vi kjem
opp til Skolen. Da var ho ei gammel dame og jeg hjalp a med å
hogg ved og bæra vatten. Hu hadde bare et øye, men
ikke noe glassøye. Det var bare et høl der, så
ho var veldig spesiell. Hu testamenterte bort huset sett te mæ,
men etterhvert kom a på forsorgen og testamentet var vel
ikke helt juridisk, så det blei ikke noe hus på mæ.
Det var kommunen som overtok.
På Kattøya var det ho Olaug og mannen som dyrket
opp jorda. de hadde ei ku og noen sauer. De hadde et utkomme med
det ved siden av fiske. Da ho fløtte etter at han døde,
så kom det en familie som het Kvernstad tilfløttande.
Mann og kone - jeg husker ikke fornavna - men Kattøykall'n
og Kattøykjerringa kalt vi dem. De hadde tre sønner
og ei datter (Mary Charlotte TR anm). De drev stort sett sjøen,
men dreiv også med sauer. Da de gamle falt fra fløtta
gutane bort derfra. Noen langt avsted, men i alle fall ein sønn
bor på Fenes. Og de eier øya fremdeles, men husa
de er nå forfallen. Et typisk fraflyttingssted. Det er en
veldig fin plass en godt kunne tenkt seg - om en ikke hadde hatt
noe annet da - som et sommersted.
Vi forlater Kattøya og drar videre ned Tyskøysoinnet
og vi har da på høyre sia Tjeldskjæra
- området på fastlandet innafor Tyskøya. På
Tyskøya var det også en liten gård.
Da jeg var gutonge bodde Trygve Tyskø der. Han var gift
og hadde barn som var yngre enn mæ. Kona hans hette vel
Gjertrud. De hadde et par kyr og sauer som var vanlig på
småbruka her. Og så dreiv de sjøen selvfølgelig.
Om navnet Tyskøya fortelles det at under reformasjonstia
var det en tysk katolsk prest på flukt fra klosteret på
Steinvika innafor Trondheim. Han kom til Tyskøya og oppholdt
seg der en tid i en fjellhule. Og derfor - seies det - fekk den
navnet Tyskøya. Trygve og kona er falt bort, og ungane
deres er vel der kanskje en gang i blant. Husa står der
fremdeles og brukes ikke lenger, og jorda tror jeg bare brukes
til beite (Er satt i stand og brukes som sommersted TR anm).
Vi drar videre og kommer til Skjevikneset og svinger inn
i Skjevika. Navnet kan være utleda av formen her.
Det er et dalføre der - Skjevikdalen. Også
der var det et lite småbruk - og i min tid var det i alle
fall to familia som bodd der. Det var vel et par brødre
som slo seg ned i sammen. Det var ikke så mye jord der,
men de hadde vel ei ku og sauer. Jeg huser vel noen av dem - han
Johann og Anni. Alfred het en - jeg huser ikke navnet på
kona, men de hadde en sønn som het Leif. Han overtok forresten
Rønneset seinar. Han var noe eldre enn meg. Han døde
for ett års tid sia. Jeg glemte vel å si om Rønneset
at også det er fraflytta. Han Leif kjøpte det da
Einar og Kristine falt fra og ungan fløtta ut. Og nå
ligger også det nærmest brakk. Så både
Skjevika og Rønneset ligger brakk - og tror heller ikke
at noen av dem brukes som sommersted i dag (Framhuset på
Rønneset i dårlig forfatning, leies ut, låven
ble revet / falt ned i 1996, uthus og to naust ligger nesten flate
TR anm).
Hva jeg forbinder med Skjevika er først Tjeldskjæra
som var landingsplassen når vi skull av gårde med
sauene om våren. Vi hadde sauer hjemme hos oss - og det
hadde også bestefar i Einvika - og første
gang var jeg med morfar Bernhard med sauene oppi færingen.
Åtte sauer med lam. Vi rodde over til Tjeldskjæran
og gikk i land der. Så dreiv vi sauene opp gjennom Skjevikdalen
og langt inni marka. Der gikk de hele sommarn og ble henta igjen
om høsten. Og da var det å ro til Skjevika og så
gikk vi opp der og leita opp sauen. De hadde bjelle på selvfølgelig
- og sauene og lamma hadde merkeklava med navn på. Om høsten
gjekk fleire saueeiera sammen og dreiv sauen ned til Skjevika
der de ble sortert og eieran fekk sitt. Husker særlig en
seinhøst at far og jeg var avgårde, for vi mangla
en sau og et lam. Vi dro tidlig på morran og dro innover
fjilla der og leita. Vi fant ingen og på veien heim kom
vi øverst i Skjevikdalen - da snødd det - det gikk
opp på leggen med snø og vi hadde snøfokk
rett i mot oss. Jeg fulgte etter far og hadde peiling på
støvlene hans forran meg. Jeg husker ikke om vi fant igjen
sauen, men tror ikke vi gjorde - under krigen var det forresten
også mye tjuvslakting. Jeg vet at min bestefar Bernhard
fant et skinn i marka der med sin egen merkeklave inni.
Litt tilbake til Rønneset - så ror vi rett over til
Kvennavika. Jeg glemte faktisk å fortel hvordan det
var med Alf og Fredrikka og deres barn. De hadde to døtre
og en sønn. Den eldste var Sonja, så var det a Gunvor
og han Johan. Og han Johan var like gammel som meg - noen måneder
eldre. De vokste opp i Kvennavika og gikk på skole på
Kongensvoll sammen med meg. Sonja var litt eldre enn Hermann,
men Gunvor gikk noenlunde i samme klassen ettersom det var todelt
skole. I dag er det Johan som er eier av Kvennavika og bruker
det som sommarsted.
Tilbake til østsia. Videre langs med land kommer vi til
Ramvikneset og vi svinger inn til Ramvika. Der var
jeg også mye. Det var Anton og Laura Ramvik som dreiv småbruket
der da jeg var gut. Det er trangt nederst i dalen der husa ligger,
men når vi går opp gjennom dalen så vider den
seg ut til forholdsvis store jordområda. Ei lita elv renner
ned gjennom der og kommer ut i sjøen ved Ramvika. Jeg var
som sagt mye i Ramvika fordi han Anton og Laura hadde to sønner;
han Lars og han Arnt. Og han Lars var halvannet år eldre
enn meg og Arnt like gammel som meg og gikk på skolen med
meg. Det var jo et stykke vei og de hadde ikke noe motorbåt,
så de måtte utlosjeres - skoleongan - og Arnt og Lars
bodd hos oss de ukan vi gjekk på skolen. Og hu Laura - mora
deres - var kusina til mor og datter av hu Juliana og Lars Myra.En
annen ting er at søstera hans Anton var den andre kona
til morfar Bernhard - altså ho bessmor-Laura som vi sa.
Faren hans Anton var Arnt og mora het Kristine. Det var så
morsomt å hør han gamle Arnt fortalte. Han var en
av de siste som segla på Lofoten med fembøring fra
Imsterfjorden. Han hadde fembøring ståande i naustet,
og da han begynte å fortæl om Lofot-feske blei det
stille. Jeg husker mang en vinterkveld da Arn stod på gølvet
der - en ganske høy kar med langt hvitt skjegg - og fortalte
historia fra den tia.
Bånd 3:
Jeg ser nå at dette skulle ha vært redigert på
et vis. Jeg sitter her og leser inn uten manuskript, men bare
med kartet foran meg. Denne innlesingen har foregått over
noen daga og jeg ser etterhvert at jeg har utelatt ting som burde
ha vært med. Men det er ikke verre enn at en kan gå
litt tilbake igjen.
Jeg vender tilbake til Kvennavika. Jeg sa at onkel Alf
og ho Fredrikke - Fredrika sier vi på trøndersk -
bodde der. Hva jeg ikke sa var at ho Fredrikka var kusine av min
mor. Hu var datter av min morfar Bernhards bror - tror han het
Johan. Hu kom fra Gudbrandsvika eller Vika. Så både
mor og ho Fredrikka var gift med hver sin bror fra Ringhole.
Vi holdt på i Ramvika og jeg nevnte gamle Arnt. Da
jeg var gutonge så var det sønn hans - Anton - som
dreiv Ramvika. Arnt og Kristine var nærmest som kårfolk
å regne. Jeg nevnte at Anton og Laura hadde to sønner
- Lars og Arnt - men jeg nevnte ikke at de også hadde ei
datter ho Anni. Da hu ble voksen så begynte a på lærerskole
i Levanger, men hu var utsatt for en stygg påkjørsel
av en bil og ble invalidisert for livet. Hun ødela hodet
og ble veldig redusert og er vel nå på et slags hjem.
Han Lars som overtok etter faren, driv Ramvika i dag og ble gift
med ei jente i nabokommunen. De har så vidt jeg husker fire
døtrer. Det som er nytt der nå er at det er blitt
veiforbindelse fra Fenes, gjennom Skjevika og Ramvika og videre
nordøstover til Moltua. Det går en tunnell gjennom
fjillet i Ramvika - det som heter Migaren. Det jeg husker fra
Migaren er at det var hekkeplass for hegre. Det er en spesiell
vadefugl.
Vi ror videre nordøstover til Slavikan der det også
er et lite småbruk. Der bodd Aksel Slavikan og ho Inga,
de hadde to døtre: Agnes og Klara. Klara var sjuk - hu
hadde tæring - hu døde forholdsvis ung. Hu Agnes
ble gift med en mann fra indre Trøndelag og de dreiv denne
gården. De fikk vel også en del barn etter at jeg
flytta. De har nå flytta ut slik at det nærmest er
en ødegård igjen. Det er folk lenger nord som bruker
jorda. I tillegg til han Aksel, så bodde også en gammal
einstøing - en gammal ungkar der i et gammalt lite hus
nede ved sjøen. Med torvtak. Kan sjån for meg. Han
dreiv som fisker. Den første kona til Sterk-Anders kom
fra Slavikan, men jeg vet ikke om det var noe slektskap med disse
som er nevnt.
Utafor Slavikan har vi Slavikflua - en grunne med en stake.
Der var det mye småsei om sommarn. Vi var ute med trøan
- lange bambusstenger med et snøre og ei skjei eller bare
en krok med et beit på. Vi forma til et fiskeskinn som ei
remse som så ut som en langstrakt fisk. Vi rodde langs grunna
med to trøa ut fra båten og så beit småseien
på. Slavikflua er nordgrensa til fjordområdet mellom
Åsøya, Ramvika og Slavikan. Dette området kalles
for Kvesten. Der var det bestandig fesk og få og
særlig tidlig på morran - og det skulle helst være
på fallet. Der har jeg feska mye storsei og stor torsk på
hil. Nå er det vel slutt både på stor torsk
og storsei.
Nå tar vi for oss Åsøya. Vi starter
på nordøstre neset - Raudhammarn. Navnet er
gitt av fargen på fjillet - berghammarn er rød av
farge. På innersia finner vi Gabrielholet. Der var
det vi pleid å sett garn - spesielt smågarn, torskegarn.
Huser var med far og satte smågarn der. Om vi ror innover
fjorden langs med Åsøylandet kommer vi til Kvestnesset.
Det tyder på at fjordstykket Kvesten har sitt navn fra Kvestnesset.
Videre innover kommer vi til småbruket Aune. Utafor der
har vi navnet Sjåholet, jeg vet ikke hva det kommer
av, men kan fortelle en historie i den forbindelsen. Da jeg var
gut bodde det en Leif utpå Tyskøya. Han hadde
vært på Kongensvoll og skulle ro heim til Tyskøya
og det hadde blåst opp til sydvest storm. Han rodde langs
med landet mot Kvenavika, men måtte over fjorden til Tyskøya.
Mellom Monsholmen og Tyskøya fikk han stormen rett på
seg og færingen hans ble kasta rundt. Han kom seg opp på
kvælvet. Båten dreiv forbi Einvika der bestefar Berngard
og sønnen Selmer stod og så båten drive forbi
med Leif på kvælvet, men de klarte ikke å få
ut båten fordi stormen stod rett på. Dagen etterpå
fann de igjen båten lenger nordøst - i Håvika,
men da var mannen borte. Det ble satt i gang leiting. En gammel
måte var å ta med seg en hane i ei korg og ro rundt
der en kunne tenkt seg at han hadde sokke ned. Dersom de rodd
over der like lå, så ville hanen gale, og det gjorde
faktisk hanen ved Sjåholet. Men der er det veldig djupt
og ulendt slik at det var uråd å sokne. Så mulig
at han Leif ligger begravet der.
Det jeg huser av Aune er at han som dreiv det het Pettersen.
Han var tilfløtta og hadde gifta seg med dattera der -
Amanda. Han var visst utdanna størmann og vi kalte ham
bare Pettersen, ellers kalte vi alle med fornavn, men ikke Pettersen.
Kanskje fordi han var tilfløtta. De to hadde i alle fall
tre sønner, det var Johan, Arne og Sten, og ei datter som
var yngst, Astrid. Huser hu var litt handikappet i et bein - hu
halta. Jeg var en del på Aune fordi det lå nær
ved Einvika der jeg var mye hos'n bestefar. Jeg var mye sammen
med Sten.
Vi ror videre og passerer Melkvika der de kanskje melka
kyrn om sommarn. Så kommer vi til Einvika. Der bodde'n
bestefar da. Det var yndlingsstedet da jeg var gutonge. Jeg huser
ikke min virkelige bestemor - hu Stine - hu døde i 1922.
Men det var hu bestemor-Laura fra Ramvika - som var bestefars
kone nummer to. Og hu Laura var jo snill og grei. Jeg har mange
gode minna derfra. Var også med der en vinter sammen med
onkel Selmer - mors yngste bror - og dreiv sjøen sammen
med ham. Han pleide dra på flyndresjøen sammen med
bestefar, men akkurat den vinteren hadde bestefar ødelagt
seg. Han hadde brekt noe ribbein, og da var jeg me'n. Tror det
var rundt jul i -46. Vi satte flyndregarn fra færingen.
Den ene dagen var vi ute i Soinnet og dro og satte nye garn. Den
andre dagen var vi ved Slavikberga og Håvika og dro og satte
garn. Og fløndra hadde vi i kassa i sjøen så
den holdt seg levvandes. Så en gang i uka var vi på
Kongensvoll med fløndra slik at den ble sendt til Trondheim
i spesielle kassa med tang oppi så den holdt seg levvandes.
Dette var et fiske bestefar dreiv kvar vinter. Årstallet
bestefar bosatte seg der vet jeg ikke, men jeg mener mor er født
der i 1902, og huset i Einvika stod før sørvest
av Sjursvika på Litjbystingen. Der bodde bestefar først
da han ble gift med a Stine. Så fikk'n tilbud om å
bøgsle Einvika. Det var faren hennes Amanda som hadde Aune.
Det var ikke noe dyrkajord i Einvika, men masse einer. Så
bestefar fløtta huset til Einvika. Huser at det ble restaurert
- fikk nytt tak i hvertfall - og har ellers vært som det
var før i dag. En del av uthuset oppi bakken der er nå
borte. Bestefar brøyt opp jorda og all stein i jorda bygd'n
opp steingjerde som er rundt jordet der. Så kvar einaste
stein som er i det gjerde har han bestefar handsama faktisk. Einvika
brukes i dag som feriested av dattera hans Selmer og mann som
har stedet i dag. Bestefar eide og bøgsla stedet på
den måten at han måtte arbeide tre daga i året
for Aune.
Litt utafor Einvika ligger en liten holme - Furuholmen
- en pen liten plett synes jeg. Jeg prøvd en gang å
få kjøpt Furuholmen, men det fikk jeg ikke. Jeg skreiv
til han Sten for å kjøpe holmen - før vi overtok
Nordkapp, men det blei nå ikke noe av det. Men navnet tyder
på at det har vært furu på Furuholmen, men i
dag er det ikke en eineste furu å se. Under krigen hadde
vi kanina for matauk og om sommarn var jeg og'n Hermann - det
var vi som dreiv med kaninan - vi tok dem med oss på Furuholmen
om sommern og lot dem væra der. Om sommern la vi ut en del
rognkvesta som dem hadde å spis. På høsten
da vi skulle ha dem heim, hadde vi det strevet med å få
tak i dem fordi de hadde gravd seg høler og tunnella i
den lille jorda som er på holmen. Så vi holdt på
lenge for å saml dem inn. Nå huser jeg ikke om det
hadde blitt no fleir av dem. Men i ettertid har det vokst opp
mye rogn på Furuholmen og det kommer av den rogna vi hadde
med over til holmen.
Vi ror videre langs med Åsøya og kommer til Oterholet
som vel har navnet etter at det er observert oter i en bergsprekk
der. Så til Ormneset som har navnet sitt etter tegningan
i fjillet - det ser ut som orma i buktninga. Så kommer vi
til Åsøygården som var forholdsvis stor
med ganske mye dyrkbar mark som er enda mer oppdyrka etter at
jeg fløtta fra. Så nå er det vel sammenhengende
dyrka mark langsmed heile Åsøyfjillet fra Åsøygården
og bort til Åsøysoinnet. Åsøya deles
i to mellom Aune på østsia og Åsøygården
på vestsia, og grensa går langs med Åsøyfjillet.
Da æ vokst opp bodde det en som hette Lorents Bjørgan
og kona hans der. De hadde en sønn og tre døtre:
Jon, Åsta, Berit og Solveig som var på min alder.
Åsta blei gift med Rolf Bjørgan. De var nok ikke
i familie selv om de hadde samme navn. Han kom i fra Bystingen
vestafor Sjursvika. Han var en hyggelig kar jeg var mye sammen
med. Så Rolf og Åsta har drevet gården fram
sånn den er i dag. De har flere sønner og det er
den eldste - tror jeg - som har overtatt gården nå.
Åsøygården er en fin gård som er drevet
godt.
På Åsøyneset ligger brøgga som jeg har
nevnt før der han Stensen drev butikk. Og kjerringa het
Justine - ei gammal lita kjerring, mens han Stensen var en tynn,
høy kar. Han hadde bukkeskjegg. De dreiv forretningen så
lenge de levd. Da de falt fra ble den solgt til en fetter av min
mor - Ingebrigt Rønning. Han og familien bodd der ei tid
og han dreiv også med fiskmottak da det ikke lenger var
landhandleri. De hadde stor båt som han kjøpt opp
laks med ved siden av fiskemottak. Ungan deres igjen solgt og
fløtta ut. I dag er det en sjømann som har kjøpt
det til sommersted. Det er et veldig fint hovedhus som ligg der.
Vi runder Åsøyneset og ror ut Soinnet langs med landet
på Åsøya. Vi kommer til Langvika, ei
lang vik uten jord, men skog. Her var jeg med som skoleonge og
planta gran. Og den grana er blitt tømmertrær har
jeg sett. Det er fin flyndrebotten i Langvika og der var vi og
pika om høsten. Det er flere grunna ute i Soinnet.
Her fiska vi gjerne med pilk, og jeg har drevi med garn og fått
både flyndre og kveite og torsk. Den første holmen
heter Flatholmen, deretter Roindholmen. Navnene
sier hvordan de ser ut. Innafor disse to har vi bukta Stokkvika.
Så kommer vi til Åsøysoinnet som går
mot Kvesten. Det skiller Åsøya fra Åsøykalven
med Kalvtåa som vi sier om neset lengst øst.
Ved soinnet her var det også en gang i tia en husmannsplass
- et lite småbruk - hvor det lenge før min tid bodd
folk. Det som står igjen nå er bare fjøset
som er vært brukt som sommerfjøs av Åsøygården.
Soinnet her er merka som havn på sjøkart og jeg husker
at under sildfisket lå de store fiskeoppkjøperane
med båta og kjøpt opp sild. Silda de kjøpte
måtte de værk - de tok ut strupen på'n - og
det arbeidet ble gjort av kvinnfolk. Jeg var med mor dit og hu
jobba med silda mens jeg lå og fiska. Åsøykalven
huser jeg som et fint fuglereservat med mye måke og annen
fugl som hekka. Vi var mye der og henta oss egg. Det var ikke
tillatt for den var egentlig freda, men vi var ikke så snaue
på det under krigen. I dag er det lite fugl som hekker der.
Åsøyflua utafor øya er også ei
grunne som vi var mye å feska på med trøan
blant annet. Der var det også mye fisk å få.
Rundt flua er det djupar og der er det mye stor fisk. Jeg har
fått både brosme og lange der. Hele området
innover der er feskeplassa. Litt øst for Kalvtåa
har vi Kjerringholet. Det var et uerstø - et sted
der man feska uer - og navnet kommer av at det lå så
lettvint til at til og med kjerringan kunne ro ut der og få
seg matfesk til meddan. For ellers måtte man ro langt ut
for å få uer. Kjerringholet ligger mellom Kalvtåa
og Håvikskjæret.
Da har vi vært rundt Åsøya, så vi ror
fra Kalvtåa og over til Slavikbergan som vi følger
til Håvika. Vi har nå kommet til nabogrenda
- Moldtua. I Håvika er det som nevnt fine flyndreplassa
og her var vi mye om høsten og pika flyndre. Ja hvorfor
pik flyndre om høsten? Jo det er fordi det da er klarast
sjø slik at det er best å sjå når den
ligger oppå sanden. Om sommarn er det så mye åte
og grums i sjøen slik at det er vanskelig å sjå.
På Håvikneset var det en vorpe der det ble
fiska laks, og far min stod ofte i den vorpa og passa på
og tok mye laks for de som eid vorpa. På botten under nota
la de gjerne ei svær kvitmalt plate slik at de sjå
laksen når den kom inn, og så dro de igjen nota. Og
da kunne de ha 20-30 laksa inni på en gang. Husker at Hermann
og æ da vi fiska sild ved vorpa, overnatta i det lille huset
på vorpa fleire gonga.
Vi ror videre langs med landet og kommer til et nytt sted som
benevnes som Val'n og Valholmen. Valen her består
bare av sand, men spesiell fin skjellsand, kvit. Mye koralla har
drivi inn her. Da vi skulle på kirkgården og stell
på graven, var vi innom her og henta kvit sand og koraller
vi pynta med. I bukta på innsia benevnes som Sørvågen,
og her var det naust og brygge og de tok opp laksnøter.
Kan nevne at Moldtugården var en storgård i
sin tid, og han som dreiv gården før min tid, het
Arne Storø. Jeg husker ham etter at han hadde gått
fra gården. Han var da en gammel mann og var nærmest
da en slags gårdsgutt på Kongensvoll hos Kjørsvik.
Men han Storø var eier av Moldtua i sin tid og hadde store
seilskuta han dro på Lofoten med og ellers andre steder
og kjøpte fisk. Min bestefar var hyra hos Storø.
Men han Storø var en stor mann på mang vis, han levde
på en stor fot og tura og festa bort heile gården.
Det gjorden samtidig som han Halvorsen - de camperte jo sammen
- og samtidig gikk begge gårdene konkurs. De hadde store
hus og store selskaper og festligheter på hotella i Trondheim.
Gården ble solgt og delt i to, og min far jobba hos den
ene eieren. Når det gjaldt retten til å fisk laks
så var det delt, slik at de to eierne hadde hvert sitt år
til å fisk laks ute ved øyan. Far jobba der i mang
sesonga. Det var nok mye slit med roing av store tunge båta.
Øyan utafor Moldtua: Gunnarsøya er størst,
så er det Skrubbøya og Bjønnøya
og Gunnarsholmen. Jeg vet ikke hvor navna kommer fra. Gunnarsøya
brukes vel som sauebeite - det ble det i alle fall før.
Fra Gunnarsøya husker jeg at det var skogbrann. Det var
en del furu der ute. Den brannen varte i fleire uka og til slutt
var alt nedbrent. Øya var helt svart. Det var ingen mulighet
til å få slokt det og man kanskje enda i dag se resultatet
av den brannen.
På utsia av Bjønnøya ligg det et spesielt
uerssted. Det benevnes som Kroillholet som er på
en 140-50 meters dyp.
.................
Værnes ligger utenfor kartet i nord øst. Jeg
skal ikke si noe om stedet, men om Værnes kirke. Det var
vår kirke, helt til en kommune deling en gang på 50-tallet.
Vi som bodde i søndre delen ble lagt til Snillfjord kommune,
mens de østafor Slavikberga fikk fortsatt tilhøre
Agdenes kommune. Men kirka var vår kirke, og der ble jeg
døpt, og der ble jeg konfirmert 10. juni 1945. Det opplevde
jeg som særlig fredelig og høytidelig i fredsåret.
Kirka har også mine forfedre kontakt med. Mine besteforeldre
er konfirmert der, gift der og begravet der. den siste av mine
som er begravet der er far som ble begravet den 31. oktober 1964.
Kirken er fra 1854. Jeg har visse forhold til kirken og stedet.
Jeg føler tilhørigheten og har på en måte
mine røtter også der. Det er mange kjente navn å
finne når jeg rusler på kirkegården. Flere av
«mine» gravsteder er slettet., men bestefar og bestemor-Laura
finnes her.
Avslutningsvis får jeg datere dette lydbåndverket
mitt til
11. juli 1990
Avskriften er gjennomlest og korrigert av Helge Rønnes.
Utskriften er korrigert i henhold til dette 12. juli 1997 av TR.
Denne siden ble sist revidert 23. januar 2007 av Terje Rønnes, Norway. Tlf. +47 481 00 889. Sidens hjem-adresse er: http://www.terjeronnes.com. ©Du kan kopiere tekst og bilder til privat bruk.